Gå til sidens hovedinnhold

Fred på jord – en umulighet?

Med etterklang av salmer og kirkeklokker og fortsatt lys fra julegatene, er det noen tall som er vanskelig å få vekk - selv med julegløgg og akevitt:

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Samtidig som verdens bruttonasjonalprodukt (BNP) krympet med 4,4 prosent i 2020 (IMF i oktober), steig verdens militærutgifter til nesten to billioner kroner (1,981 mrd. dollar), ifølge ferske tall fra Stockholm International Peace Research Institute (SIPRI). Dette er en økning på 2,6 prosent fra 2019 til tross for økonomiske kriser og pandemi.

Men denne enorme ressursbruken gir oss i hvert fall trygghet? Vel, trygghet for hvem? Bare i Jemen har FN anslått at ved utgangen av 2021 har 377.000 mennesker omkommet på grunn av direkte og indirekte krigshandlinger. Ifølge FNs høykommissær for flyktninger var 82,4 millioner mennesker i verden tvunget på flukt ved forrige årsskifte. FN opplyser at ca. to milliarder mennesker ikke har tilgang til sikker, næringsrik eller nok mat.

Ifølge SIPRI brukte USA 778 milliarder dollar på militæret i 2020. Dette utgjør nær 40 prosent av de globale militærutgiftene. USAs militærbudsjett er faktisk større enn de neste ti landene til sammen, inklusive Russland (ifølge National Priorities).

Kamp om makt og innflytelse og kamp om ressurser er klare motiv for å bygge opp militært. Offisielt er begrunnelsene gjerne utrygghet, at det er fiendens opptrapping som må besvares. For USA og Nato er det Russlands maktmisbruk (annektering av Krim) og militære oppbygging som begrunner opprustingen. Det er den fortellingen som er selve sannheten i vest, som mediene ukritisk gjengir og som førte til at Nato-toppmøtet i Wales i 2014 vedtok et mål om at alle alliansens land må ha mål om minst to prosent av BNP til militære formål innen 2024. Selv om bare ni av 28 land har klart å nå målet i 2020 så har forsvarsutgiftene blant Nato medlemsland økt med nesten 20 prosent siden 2014.

Selvsagt skal Nato og Norge protestere på Russlands folkerettsstridige annektering. Men den kan også forstås og lett forklares. Det er det klare historiske grunner for, uten at jeg her har plass til å utdype det.

Første bud i en krig er å sette seg inn i fiendens tanker og hensikter. Det samme gjelder arbeid for fred og avspenning. Til alle tider har russerne vært engstelige for å bli omringet, at mulige fiender kan banke på mange dører langs en grense som sprer seg over 11 tidssoner, eller nesten halve jordkloden.

Har de grunn til denne engstelsen? Vel, siden 1999 har disse landene blitt medlemmer i Nato: Polen, Tsjekkia, Ungarn, Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Romania, Slovakia, Slovenia, Albania, Kroatia, Montenegro, Nord-Makedonia. Se på kartet! At det også plasseres ut våpen og etableres baser i disse landene, gjør ikke saken bedre. På toppen av det hele ønskes Ukraina inn i Nato. Og Georgia. Har Nato ikke noe magemål og ingen voksesmerter?

Det er undertegnet flere sikkerhetsavtaler for Europa. Helsingforserklæringen av 1975 ble undertegnet av både Warszawapaktens og Natos medlemsland samt nøytrale land i Europa. Her var det tekster om sikkerhetspolitikk der tillitsskapende tiltak var sentrale, og den skulle fungere som en normalisering og tilnærmelse mellom de vestlige og østlige land i Europa etter en lang, kald krig. Med plattform i Helsingforserklæringen ble det holdt en rekke konferanser (KSSE) som i 1995 ble permanent i organisasjonen OSSE (Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa). Men etter Sovjetunionens fall var de opprinnelige erklæringene knapt verdt papiret de var skrevet på. Nato så selvsagt at det nå lå land åpne for ekspensjon.

Putin er ingen demokrat eller snill barnehageonkel. Men det er altså lurt å sette seg i hans stol og se hva han ser. Han vil se seg omringet. – Putin skal ikke diktere landenes frie vilje, sier Nato og Stoltenberg. Et edelt motiv. Men hva tjener fred og avspenning?

Norge har også blitt en del av denne provoserende lenkegjengen rundt Russland.

Sovjetunionens bekymring for Norges deltakelse i Nato i 1949 ble beroliget med at Einar Gerhardsens regjering kom med denne erklæringen (ifølge ham selv): «Den norske regjering vil ikke tiltre noen overenskomst med andre stater som innebærer forpliktelser for Norge til å åpne baser for fremmede makters stridskrefter på norsk territorium så lenge Norge ikke er angrepet eller utsatt for trusler om angrep».

Norge har også sakte, men sikkert fortolket denne i mer og mer liberal retning. Siste, omdreining på dette er regjeringa Solbergs forslag som kan føre til at USA får full råderett og jurisdiksjon over arealer, bygninger og lagre på fire steder i Norge. Fra før er det gitt tillatelse til stasjonering av amerikanske tropper i landet. Ikke permanent, sies det, men de skal rulleres, skiftes ut med jevne mellomrom. Hva som nå er igjen av norsk, opprinnelig basepolitikk, er vanskelig å se.

Det er vel ikke vanskelig å skjønne at verdens våpenindustri tjener på økt spenning. En vedvarende fred og en verden uten konflikter er ikke i deres interesse, og de har en enorm politisk påvirkningskraft.

Joda, vi er med i den internasjonale våpensmia vi også, gjennom Kongsberggruppen og Nammo på Raufoss. I 2020 ble det eksportert forsvarsmateriell og flerbruksvarer for militær sluttbruk til en verdi av nær 6,7 milliarder kroner, mot 4,9 milliarder i 2019 ifølge Utenriksdepartementet (Meld. St. 2020 – 2021). På dette året økte eksporten med 35 %. Norge tjener på dette og norsk teknologiutvikling tjener på dette. Derfor sitter vi stille i båten.

Imens har antall mennesker som sulter har gått opp med 10 millioner bare fra 2019 til 2020 ifølge FN.

Slik holder vi mennesker på, og synger Deilig er jorden i år som i fjor....

Kommentarer til denne saken