Styret i FEFO (Finnmarkseiendommen) behandlet i går, onsdag, Finnmarkskommisjonens rapport for hvordan eiendomsforholdene til grunnen i Karasjok i fremtiden bør være. Møtet ble streamet slik at alle som ønsket det hadde mulighet til å få med seg hva som faktisk skjedde. Medlemmene opptrådte saklig og alle fikk gitt utrykk for sine meninger uten avbrytelser eller forstyrrelser av noe slag.

Det var derfor jeg med en viss overraskelse senere på kvelden leste Skjalg Fjellheims kommentar og begynte å lure på om jeg hadde drømt hele direktesendingen fra Lakselv. For meg ble det etterhvert åpenbart at den gamle revolverjournalisten og nåværende politiske redaktør hadde funnet en "sak" som kom til å skape overskrifter.

Allerede i de to første avsnittene finner vi som lesere noe som både vekker og pirrer vår nysgjerrighet, slik en fengende tekst i en avis jo skal gjøre: lederen bruker sin dobbeltstemme, utmarka overføres til lokale (les skumle) eierinteresser og Sametingets medlemmer avviser øyeblikkelig et forslag. Riktig nok et utsettelsesforslag, men dog.

At lederen i gitte tilfeller bruker sin dobbeltstemme og at utsettelsesforslag nedstemmes er helt vanlig møtepraksis, noe som regel er nedfelt i en forretningsorden eller vedtekter. I dette tilfellet er det meste av hvordan saker skal behandles i styremøtet til og med nedfelt i lovs form (Finnmarksloven § 7- § 10). De «lokale eierinteressene» her er ikke en litt luguber bande som ønsker å berike seg med ufine metoder i egen bydel, tvert imot. Her snakker vi om hele Karasjoks befolkning som tiår etter tiår - med utredninger og tilhørende forhandlinger helt opp til stortingsbehandling, flere ganger – kanskje får tilkjent rettigheter de kanskje har rett til. Karasjoks befolkning danner her et kollektiv og det vi eventuelt kanskje snakker om er kollektiv eiendomsrett.

Men dramaet er selvfølgelig ikke over. Spenningen stiger, her er mer å hente. På grunn av stemmelikhet går saken tilbake til oppnevningsorganene. Der et utfallet uvisst. Domstolene neste.

For de som gidder, kan stort sett fasiten i Fjellheims drama-avsnitt finnes i overnevnte paragrafer i overnevnte lov. I hvert fall er prosedyren ganske greit fastlagt.

Tekstmessig sett er dramaturgien i kronikken likevel god. Vi drives fremover i teatermanuset. Den ansvarlige Direktøren advarer mot å "gjøre privatisering av jord uten et rettslig grunnlag til en same-sak". Formmessig gjøres dette selvfølgelig I en sterk appell! Kan redaktøren fortelle.

For oss andre som fulgte møtet var ikke denne passasjen fullt så spennende. Møtelederen ga FEFOs direktør ordet for å fremme innstillingen i sin egen sak (Hvis hun ikke hadde gjort det ville det vært en "sak"). Olli ga en overskriftsmessig, kort og saklig fremstilling av sin egen vurdering på 54 sider. Deretter overlot han til sin jurist å gå inn i de mer spissfindige juridiske analyser. En grei gjennomgang.

Heldigvis vekkes vi opp igjen av gamle kjente konflikter mellom kyst og innland. Dersom at Sametinget sier ja og Fylkestinget sier nei så skjer enten det ene eller noe annet. Et parti i Finnmark vil iallefall ta saken til domstolene og der blir den antakeligvis værende som en verkebyll til den objektive sannhet dukker opp. Det som egentlig skjer i møtet er at et styremedlem oppnevnt av Sametinget, Line Kallak, fremmer, på en forbilledlig måte, et motforslag til direktørens innstilling. Forslaget får ros for sin grundighet fra ihvertfall to av de styremedlemmene som er oppnevnt av daværende Finnmark fylkesting.

At saken kommer til å ende i rettsystemet, antakeligvis lenge, har begge parter forutsett for en tid siden.

Her må det nevnes at det er direktøren og medlemmene fra fylkestinget som vil at saken havner i domstolene, ikke at det er noe prinsipielt galt i det. Sametingets medlemmer støtter Kommisjonens konklusjoner og mener saken allerede er godt belyst.

Men, slik ble det ikke. Saken er på spissen. Helt på kanten av et stup faktisk. Hva i all verden vil skje dersom befolkningen i Kautokeino og Tana også finner ut at de kanskje har et vern i landets tingsrett og internasjonale konvensjoner. Mange frykter på dette tidspunkt også (kanskje bare redaktøren?) at folk over hele landet plutselig kan eie grunn i Finnmark. Vel, jeg observerte ihvertfall ikke at noen i møtet følte frykt. Til det er vel saksgangen i Finnmarkskommisjonens arbeid for godt kjent og etterhvert nesten blitt litt vel forutsigbar. Kallak fikk meg nesten til å føle meg litt hjemme når hun forklarte at det er mulig å la kun de som er bosatt i Karasjok få lov til å eie og forvalte kollektivet. Det er nemlig slik vi gjør her hjemme i Manndalen når vi holder på med det som har med Svartskogen å gjøre.

Men tilbake til teateret. I Henrik Ibsens ånd må da dette få nasjonale konsekvenser. Snøballen begynner å rulle. "For hva med Statskog sine eiendommer i Troms og Nordland? Der kan det fort komme krav om en rettslig gjennomgang av historiske rettigheter på samme måte som i Finnmark" Vel Skjalg, snøballen har allerede vært på rulletur og blitt kjempestor. Den befinner seg sist jeg hørte fra den i en skuff på et departementalt kontor i hovedstaden. Der har den levd et ensomt liv i 13 år (jf NOU 2007: 13 Den nye sameretten – Utredning fra Samerettsutvalget).

Når man anmelder et teaterstykke eller refererer fra en fotballkamp kan man vel kanskje ta seg visse friheter. Når man er politisk redaktør, bør man kanskje bruke litt tid på saken. Uansett, en god dramaturg er du.