De to tidligere nestlederne fikk engang ansvaret for å samarbeide om å sikre samfunnsmakten hos Arbeiderpartiet. I stedet endte de opp som hovedmotstandere.

Frontene mellom dem og deres støttespillere hardnet for alvor til under og etter varslingssakene mot Giske.

Selv om mye skiller, deler de to i grunnen de samme grunnleggende instinktene. Likhetene er faktisk slående.

Begge er hundre prosent maktorienterte og identifiserer seg sterkt med Arbeiderpartiet, som en form for politisk åndedrett.

Det kan virke som det er selve meningen med tilværelsen det dreier seg om. Med en ambisjon om å forme og skape det norske samfunnet.

Det er en annen ting som i tillegg til dette forener Giske og Tajik: Begge har vært utålmodige med å komme tilbake i formelle maktposisjoner, kort tid etter å ha blitt tvunget til å trekke seg som nestledere.

Først Giske, som på dramatisk vis måtte gi opp forsøket på å bli fylkesleder i Trøndelag. Nå er det Tajik som forsøker seg på comeback.

Hun har meldt seg på i kampen om å komme tilbake som nestleder, bare et år etter å ha trukket seg, i mars 2022.

Hadia Tajik sin plan ser ut til å være som følger: a) komme inn i partiledelsen og b) få Kjersti Stenseng ut, og erstatte henne med Tonje Brenna som partisekretær, mens hun selv trer inn som nestleder.

Problemet er bare at det ikke er lett å skyve Stenseng ut i kulden. Hun ønsker å beholde jobben sin. Brenna vil heller ikke ta til takke med rollen som partisekretær, hun vil i likhet med Tajik bli nestleder.

Dermed har Tajiks plan slått feil. Men vent litt; det kan være bare tilsynelatende. Et annet alternativ kan nemlig være å utfordre Bjørnar Skjæran, i stedet for Tonje Brenna.

Men da blir det fort for mye Østlandet og Sør-Norge i ledelsen. Det vil måtte medføre at man må få på plass en mannlig partisekretær fra Trøndelag eller Nord-Norge.

Igjen er det en knute som er vanskelig å løse opp. Stenseng har som sagt lyst til å fortsette som partisekretær. Og Skjæran har heller ikke tenkt å gi seg, så også der vil det være duket for kampvotering.

At Ap skulle kaste en sittende nestleder, mot sin vilje, fremstår som ganske utenkelig.

Flere tror dermed Tajik til slutt kan komme til å ta til takke med en trøstepremie, en plass i sentralstyret. Men har du skulle ha sett, der har hun overraskende nok fått utfordrere fra sitt eget hjemfylke Rogaland.

Situasjonen fremstår som komplisert, til dels uoversiktlig. Så langt ser det ut som Hadia Tajik spiller poker uten gode kort på hånden. Hun har ikke den støtten hun la til grunn at hun hadde.

Strategien virker risikabel. Ved å lansere seg selv som nestleder signaliserer hun i grunnen to ting. I det korte perspektivet - hun utfordrer Tonje Brenna, av mange ansett som Arbeiderpartiets samlende kronprinsesse.

I det lange perspektivet signaliserer Tajik at hun sikter helt til topps, at hun ser seg selv, og ikke Brenna, som arvtakeren etter Støre.

Knivene slipes før landsmøtet i mai. Budskapet fra Tajik er dette: Slipp meg til nå, og jeg skal kjempe en kamp med Tonje Brenna om å bli den fremtidige partilederen.

Tajik har en sterk vilje: Først en kamp mot Giske, så mot Brenna.

Situasjonen minner litt om 2001, hvor det var flere nestlederkandidater, og alle rivalene til sist fikk plass i sentralstyret.

For Tajik kan altså ende med en plass i det mektige sentralstyret, der maktkampen i smått og stort kan spille seg ut i flere år fremover.

Ingenting peker i retning av at Tajik har tenkt å gi opp. Og hvorfor skulle hun det? Hun er bare 39 år, og har god tid til å samle bredere oppslutning.

For eksempel var Gro Harlem Brundtland 43 år gammel da hun første gang ble statsminister, etter å ha nedkjempet alle sine rivaler.

Det har vært mye snakk om mer eller mindre vellykkede slagord i Arbeiderpartiet den siste tiden. Støre har faktisk distansert seg fra at det er vanlige folks tur.

Det neste slagordet kan fange sinnstilstanden i et Arbeiderparti med stadig lavere oppslutning, oppsummert i fem små ord: Fred er ei det beste.

Det er alltid mulig å krangle seg selv enda lengre ned på meningsmålingene.

Skjalg Fjellheim er politisk redaktør i Nordlys.