Paradokset

Arbeidsliv og næringsliv kontra flyttemønster er vanskelig å forstå for tida. Nord-Norge og Trøndelag ligger på topp i Europa i lav arbeidsledighet ifølge Eurostat. Vår distriktsminister, Linda Hofstad Helleland, er naturlig nok begeistra over det gode resultatet på eget ansvarsområde. Men problemet er at vår landsdel, og distriktene generelt, likevel opplever stor utflytting. Og da særlig i retning av en region med stor arbeidsløshet, nemlig Oslo og Akershus.

Spredt næringsvekst

Rekordstore statlige utlegg i koronastøtte ved hjelp av oljefondet demper behov for matutdeling for folk uten arbeid og inntekt i Oslo. Men analyse av olje- og gassvirksomheten viser oss også ei annen viktig side ved norsk arbeidsliv; som blir tydeligere under koronaen. Nemlig Oslo og de andre største bysentras ensidige avhengighet av intern tjenesteyting for å holde oppe økonomisk vekst og jobber.

Petroleumsvirksomheten flyttet det nasjonale økonomiske tyngdepunktet fra Oslofjord-området til Vestlandet fra 1970-tallet og fremover. Nå vokser Midt og Nord-Norge som eksportstimulerte regioner. Og konsekvensen for alle tre regionene er den samme: Behov for rekordstor arbeidskraftimport for å fylle de nye jobbene som skapes for nødvendig eksportvirksomhet og matproduksjon. Mens egen ungdom altså i stor grad flytter til utdanning og jobber i tjenesteyting i hovedstadsområdet.

Intern tjenesteyting

Ett svar som forklaring på denne utviklinga er følgende: Den nasjonale velstanden over de siste tiårene har en tendens til å samle seg opp rundt indre Oslofjord. I Oslo er lønningene påviselig mye høyere enn i resten av landet for alle slags tjenester. Det vil si for elektrikere, rørleggere, advokater eller for den raskt voksende floraen av konsulenttjenester. Solberg- regjeringa bruker dobbelt så mye på eksterne konsulenter som på lønninger til den statlige sentraladministrasjonen. Vi vet hvor Menon Economics og First House har plassert sine ansatte. Og vi vet hva slags timesatser det dreier seg om. Da er det også naturlig at Oslo kan tilby mange og spennende – og godt betalte - jobber i ytterligere tjenesteyting for salg av designklær, for finere kunstgallerier og andre kostbare tilbud som folk i høyinntektsskikt benytter.

Spredte innovasjoner

Oslo Vest og Asker og Bærum er nasjonale oppsamlingssted for de store private formuene. Ikke bare for de som er skapt gjennom tjenesteyting, men også gjennom høsting av våre naturressurser og for administrering av vår industri og dels for skipsfart. Bergensområdet er hovedsetet for norsk skipsfart. Hovedkontorene for slike virksomheter er plassert i Oslofjordbotn, med Aker Brygge og Bærum som stikkord for lokaliseringer.

Det paradoksale blir da, som Torger Reve og medarbeidere har vist gjennom omfattende forskning, at bare fire av fjorten av såkalte innovative næringsklynger her i landet i 2012 var lokalisert i Oslo og Akershus. Denne geografisk spredte næringslokaliseringa skyldes ikke bare petroleumstilknyttet produksjonsvirksomhet, såkalt leverdørindustri. For eksempel den globalt ledende klyngen for produksjon av avanserte forsyningsbåter i Ulsteinvik og på Nordvestlandet fram til 2016, med nedturen i råoljeprisen. Den skyldes også punktvis lokalisering av kraftkrevende industri, som i Salten og på Helgeland, av sjømatklynger langs kysten og av den inntil koronautbruddet raskt voksende – og eksportrettede - reiselivsnæringa.

Den fordelte kunnskapen

Så distriktsministeren har grunnlag for sin begeistring. Distriktene i Norge klarer seg så godt i konkurranseutsatte virksomheter at de må ha mye arbeidskraft utenfra for å fylle opp de jobbene de skaper. Men regjeringen fremmer samtidig en politikk for nedbygging av det offentlige tjenestetilbudet i distriktene. Noe som de fleste er enige om bidrar til utflyttingen fra de spredtbygde områdene, slik dette understrekes av Normann-utvalget. Denne aktuelle utredninga er altså ledet av en forhenværende høyreminister, som fikk gjennomført ei betydelig utflytting av statlige arbeidsplasser fra Oslo i sin statsrådstid.

Viktor Normanns begrunnelse for spredning av statlige arbeidsplasser fra den gang er verd å gjenta i dag: I Norge er vettet jamt fordelt rundt om i heile landet. I tillegg er det interessante at Oslo-regionen nå i enda høyere grad ser ut til å være avhengig av ikke globalt konkurranseutsatte tjenestevirksomheter for sikring av nærings- og arbeidsliv. Ei slutning må bli at utflytting fra og nedbygging av distriktene like mye er problem for landet som for distriktene. Oslo makter ikke å gjøre den avgjørende jobben for Norge som distriktene står for.