Gå til sidens hovedinnhold

Fraflytting og maktesløshet

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

I 2019 sank folketallet i Nord-Norge med 2000, og samme tendens i 2020. I Vadsø sank folketallet med 10% siste året; det er som om over 50.000 innbyggere i Oslo plutselig utvandret i løpet av et år. Og det er ikke hvem som helst, det er de unge, kunnskapsrike og ressurssterke som flytter ut, og tar utdanning og jobb sørpå. De gamle og ressurs-svake blir igjen, sammen med utlendinger som er hyret inn på kort-tidskontrakter og kanskje noen asiatiske og russiske koner for ensomme middelaldrende norske menn.

Jeg leser i avisa om alle disse pampene som sier hvordan man skal bryte trenden, få noen nye kinoer, hjemmekontorer for arbeidsgivere sørpå osv. De sier stort sett det samme hvert år, og de gjør meg fysisk kvalm. Det de egentlig sier er at løsningen ligger i at de selv får mye penger og oppmerksomhet for å lage nye utredninger, som bunner ut i støtte til noen stakkarer, og så blir alt greit. «The same procedure as last year».

Det blir ikke bedre av at folk som Alf Jacobsen dundrer frem i Nordlys og utbasunerer at gjennom svett og spy og gørre i gruvedrift og oljedrift nordpå skal landsdelen blomstre opp og bidra til den lysegrønne revolusjon! Hvordan gikk det med Hammerfest, som fikk Snøhvit-anlegget i bakgården; det ble gasslekkasjer og en av de verst rammede byer i nord med fraflytting siste år. Mange av arbeiderne pendler fra utlandet.

Den fraflytting som nå foregår skaper spørsmål om Norges legitimitet til Finnmark, på samme måte som tidligere debatter om fraflytting fra Svalbard, hvor utlendingene stort sett har tatt over.

Min egen historie illustrerer godt pampenes og de lokale helters motvilje og arroganse overfor initiativer til nye kunnskapsbaserte etableringer i landsdelen. I 1998/99 forsøkte jeg å lage et bioteknologi-selskap på Opeide i Hamarøy kommune. Jeg kjøpe et hus med tanke på etablering, hadde samtaler med kommunen og sendte inn søknader om tilskudd fra Innovasjon Norge og Forskningsrådet. Søknadene ble avslått fordi man mente at det var umulig å få kompetente personer til å slå seg ned på Hamarøy, og kommunen kunne stille til disposisjon et gammelt fraflyttet næringsbygg, men ikke penger.

Planene falt i fisk, og jeg stod igjen med rene personlige utgifter. Knapt et år senere ble jeg kontaktet av et dansk selskap med samme ide, og jeg startet opp et konsortium med selskapet som partner, og fikk 15 millioner av EU. Det danske selskapet tjente stort på ideen da de solgte den til et italiensk multinasjonalt firma, mens jeg stod tilbake med ingenting, liksom Hamarøy kommune.

I 2005 forsøkte jeg igjen med å starte opp et selskap i Vågan kommune i Lofoten med et senter for marint biologisk mangfold, sammen med min kone og vårt nyfødte barn. Med personlige midler kjøpte jeg inn mye laboratorieutstyr og hadde samtaler med kommunen, fylket og lokale aktører. Jeg forsøkte å få laget en utestasjon i Lofoten med Universitetet i Umeå og Universitetet i Tromsø. Toppledelsen i Umeå gikk inn for ideen, men fra daværende rektor i Tromsø, Jarle Aarbakke kom intet svar.

Når det kom til de faktiske steg fremover, stod pampeveldet i landsdelen på fast grunn og motsatte seg alt som kunne lukte av forpliktelser. Min historie, som i Dagens Næringsliv ble slått opp som førstesideoppslag i et lørdagsnummer, fikk som resultat at pampene ble indignert over kritikken, og skribleriene ble skyndsomt plassert nederst i søppelkassen.

Har du ideer om nye kunnskapsbaserte etableringer i Nord-Norge, er du ambisiøs og har store planer rundt dette? Ikke regn med at de lokale pampene og statlige organer vil støtte deg, de vil heller ikke virke direkte negative, men med passivitet sørge for at du før eller siden går lei eller er blitt så grundig nedsyltet i gjeld slik at du bare ønsker å stikke av fortest mulig og ta hvilken som helst fast jobb sørpå. Foreslå heller å starte en frisørsalong, reiselivsbedrift, butikk, fiske-foretak, ja så begynner man kanskje å snakke.

Kommunepampene vil gjerne ha gruvedrift og oljevirksomhet, med sugerør ned i kommunekassen, selv om naturen blir ødelagt. Nå leser jeg attpåtil at man ser for seg etableringer av nye hjemmekontorer ute i distriktene, der man sitter i ei stue midt i ødemarka og stirrer inn i skjermen av zombier, og snakker om utviklingsarbeid i Kongo, en utredning for et konsulentfirma om forurensing av Akerbekken i Oslo, eller et undervisningsopplegg for universitetet i Stavanger! Man kunne like godt vært på månen eller på Mars!

Om det foreligger en løsning? Jo, det gjør det; men den ligger ikke hos pampene eller hos forstokkede lokale helter. Den baserer seg på en total holdningsendring, som gjør det mulig for ressurs-sterke mennesker å komme ut til distriktene med nye og ambisiøse planer uten å bli møtt i døra med mistenksomhet og arroganse.

Kommentarer til denne saken