Arnt Ryvold stilte i et leserinnlegg nylig spørsmålet om «Tromsøidentiteten» er i ferd med å forvitre og viser til det faktum at næringsaktørene i sentrum i dag i stor grad henvender seg til turistene, ikke til de fastboende, og at det er turistene som dominerer Tromsø sentrum.

Handelslekkasjen til først og fremst Langnes startet for mange år siden, altså lenge før utlendingene så (nord)lyset og begynte å strømme hit. Turistene fyller for meg et tomrom. Storgata yrer av folk slik vi kunne se den på lørdagene på 1990-tallet. Men nå begynner det kanskje å bli nok.

Avgjørelsen om å etablere et universitet i Tromsø kom omtrent samtidig med at det ble funnet olje i den norske delen av Nordsjøen. Jeg klarer så vidt å huske så langt tilbake og mener at endringen i Tromsøs identitet først og fremst har med disse forholdene å gjøre. Vi har hatt en utdanningsboom som gjør at folk har andre jobber enn før, likestillingen mellom kjønnene har medført revolusjonerende endringer, innbyggerne har fått bedre økonomi og dermed andre forventninger, muligheter og preferanser. Vi er tatt med inn i en ny tid. Professoren og studenten erstattet vognmannen og fangstmannen på Ølhallen (nå er professoren erstattet av turisten), de mange små fiskebåtene ved kaiene er borte, selfangsskutene likeså, kullkranen finnes ikke lenger, skipsverftet er fordrevet av boliger, kaffebarene har tatt over for barer og puber, Nordnorges Salgslags bygg er borte og erstattet av Nerstranda kjøpesenter. Bryggeriet er borte. Sentralisering og filialisering er også en viktig del av bildet ved at mange avgjørelser med stor betydning for oss fattes andre steder. I tillegg kommer selvfølgelig at enkeltpersoner som satte sitt preg på bybildet er gått bort.

Et samfunn er alltid i forandring, men endringene i Tromsø har gått raskere og har vært mer omfattende enn det som er «normalt» siden byen har vokst så veldig på kort tid. Tromsø har alltid vært noe for seg selv i Nord-Norge, noe bare den som har bodd i flere byer her nord vil ha muligheten til å skjønne. Det at Tromsø alltid har «vært underveis», tror jeg skyldes den dynamikken man har fått når folk har møttes på byen over noen øl på tidspunkter som ville få folk i Harstad og Narvik til å sperre opp øynene. I Tromsø går ikke folk lenger «på byen» i samme omfang som før. Det tror jeg er et tap. Idéer klekkes ikke ut ved at vi bare omgås dem som er helt lik oss selv på løpetrening, fjelltur eller under koseprat på Bryggejentene slik det skjedde når folk møttes i sigarettrøyken på Rudis bar.

Når Arnt Ryvold stiller spørsmålet om Tromsøidentiteten er i ferd med å forvitre, er det et betimelig spørsmål. Vi har i Tromsø i dag fått en nærmest fatalistisk tilnærming til utviklingen. Styringen legger vi gjerne i hendene til aktører med base utenfor landsdelen eller lokale eiendomsutviklere. Og så klager vi over resultatet.

Når Ryvold stiller det retoriske spørsmålet om noe fortsatt kan gjøres for å hindre at turismen skal ødelegge byen helt, svarer han selv at det antagelig er lite vi kan gjøre. Jeg er enig med han i at det absolutt er en fare for at det skal bære helt feil av gårde, men tror i motsetning til han at vi fortsatt har muligheten til å ta tømmene og ende opp med et nivå på antall besøkende som vi kan leve med.

For å ha mulighet til å sikre at vi skal kunne fortsette å bo i en by som er bortimot slik vi vil den skal være, må vi finne svaret på følgende spørsmål: Hva er det egentlig vi vil? Vi vet hva vi ikke vil, men hva er det egentlig vi som bor her vil at Tromsø skal være? Hvilke kvaliteter er det som må ligge i bunnen når vi skal legge føringene for hva Tromsø skal være i fremtiden? Kan noen ringe arkitekt Knut-Erik Dahl og be han snurre i gang sesong 2 av «Spillet om Tromsø»?

Det er kjent at Moxy Hotels og Mariott skal etablere nye hoteller på Langnes og på Vervet. Flere hoteller enn disse to trenger vi ikke. Ikke fordi det ikke er marked for enda flere hoteller, men fordi vi som bor i Tromsø sier at NOK ER NOK! Kan Tromsø kommune vennligst vedta at det blir ti års pause i all hotellbygging etter de nevnte to prosjektene mens vi får områdd oss?

Airbnb tar unna en stor del av behovet for overnatting i Tromsø. Som Airbnb-utleier Trygve Hardersen uttaler til Dagens Næringsliv torsdag: Hotellene i byen er stort sett eid av noen få personer på Østlandet, som tar overskuddet selv. Overskuddet fra Airbnb blir værende i Tromsø. Jeg er enig med Hardersen.

Hotellkongen Petter Stordalen kunne med sin sedvanlige entusiasme denne uken røpe at han vil velsigne Tromsø med et nytt hotell, et vulgært kompleks som vil sette domkirken og den gamle telegrafbygningen fullstendig i skyggen. Han vil rett og slett skjenke Tromsø vår egen versjon av Hotel Tryp Gran Sol, et monsterbygg som rager høyt, høyt over alt annet i Alicante.

Nå ser jeg ikke helt bort fra at Petter Stordalen, vil få oppfylt sitt ønske om å bygge hotell i Kaigata. I så fall får vi i hvert fall en bygning som «viser fingeren til byen», for å gjenbruke Erling Steenstrups karakteristikk av «Solseilet». For Tromsø synes langt på vei å ha mistet det som i mange år har var vårt fortrinn, nemlig mennesker som engasjerer seg innenfor sitt felt utover akkurat det de må og det de får betalt for, folk som Knut-Erik Dahl som tenker mye, ser mye, mener mye og som har evnen til å sette dagsorden og lede oss i riktig retning.

Så ja, det Arnt Ryvold antagelig legger i begrepet «tromsøidentiteten» synes å være i ferd med å forvitre. Og skylda, den har vi vel egentlig selv.