Norges første kvinnelige statsminister, Gro Harlem Brundtland, fikk slengt «Bli kvitt’a!» etter seg. Menn – av ulike kategorier – brukte ufine og stygge metoder for å bekjempe en av landets mest ruvende skikkelser.

De ble heldigvis ikke kvitt «kjeftkjerringa fra Bygdø».

To generasjoner senere får en annen kvinne gjennomgå det Gro måtte stå i på 80-tallet. Susanne Mortensen (24) fra Tromsø sjikaneres på det groveste i sitt arbeid som fisker.

Hun er, ifølge flere mannlige kolleger, både “svak”, “hore” og “fettkjerring”. Hun blir bedt om å «legge inn årene».

Det går en linje fra Gro til Susanne. Den er trist og gledelig på en gang. Gledelig, fordi alt likestillingsarbeidet Gro og andre har bidratt med har forandret Norge og kvinners muligheter både i politikk og arbeidsliv. Trist, fordi Susanne og deler av fiskerinæringen er et tidsbilde på at arbeidet ikke er avsluttet.

Kronikken Susanne Mortensen skrev er modig og har heldigvis skapt bølger. For det første har vi fått innsyn i litt av den virkeligheten noen av de 360 kvinnene opplever i samspillet med noen av de 9144 menn med fiske som hovednæring. For det andre fordi kronikken har skapt en intern diskusjon i fiskeriorganisasjonene som i hvert fall ikke vil forverre situasjonen. For det tredje fordi saken allerede har havnet på landets nye Fiskeriministers bord.

Jeg selv engasjerer meg i denne debatten fordi jeg gjennom hele mitt liv har jobbet for likestilling. Jeg engasjerer meg også fordi jeg som administrerende direktør i Maskinentreprenørenes Forbund (MEF) selv jobber i en næring med få kvinner. Når Susanne forteller sin historie plikter vi som er ledere i andre sektorer som har få kvinner å gå igjennom egne strukturer. Vi må med åpent og ærlig sinn tenke igjennom om vi er gode nok på å sikre oss at trakassering ikke tolereres og får konsekvenser.

I kjølvannet av debatten kronikken skapte, registrerer jeg at det går et slags skille mellom de som mener næringen selv må rydde opp og de som mener staten må rydde opp. Og da er jeg kommet til mitt poeng: Nei, begge må rydde opp samtidig. Næringen kan gjøre mye, men ikke alt. Staten kan bidra litt, men slett ikke med alt: Staten er ikke om bord i norske fiskerfartøy.

Næringen selv må iverksette en rekke tiltak:

• Alle menn – og det tror jeg det er det store flertallet – skal aldri la stygge ord mot kvinner stå uimotsagt. Slå ned på det. Vis dere som likestilte og moderne menn.

• Fiskeriorganisasjonene må ta den store likestillingsdebatten. Flere kvinner må rekrutteres til næringen og flere av de må bli ledere på ulike nivå.

• Innfør også tydelige varslingsrutiner. Det skal være trygt og enkelt å si fra.

Arbeidet til Gro Harlem Brundtland, Erna Solberg og mange andre kvinnelige ledere viser at det ikke er nok å oppfordre en næring til å ta grep. Det store fellesskapet må dytte på gjennom stimulering, gjennom ord, og gjennom lovverk.

Jeg håper derfor fiskeriministeren vil forsterke næringens innsats både med pisk og gulrot. For det første kan han sørge for at en av Norges viktigste næringer får flere kvinnelige fiskere. Et konkret grep er å øke kunnskapssektorens bidrag gjennom attraktive studieplasser knyttet til næringen. Et annet grep – og her kommer pisken – er å gjøre det klinkende klart at manglende oppfølging av trakassering over tid kan slås ned på ved at rederiet - i verste fall- mister retten til å delta i fiske.

Jeg antar Bjørnar Skjæran har Gro Harlem Brundtland i bakspeilet når han møter næringen til uken. Jeg håper han husker at ingen «ble kvitt ‘a» og at Susanne Mortensen aldeles ikke skal «legge inn årene».