Gå til sidens hovedinnhold

Fra en finnmarking. Til en finnmarking.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

De siste dagene har Nordlys, og deretter andre mediehus, satt søkelyset på en ekstremt viktig debatt. Debatten blåser opp til storm, fra Helgelandskysten i sør til ishavsbyene i nordøst. Det paradoksale er at den samme stormen fort kan være svaret på utfordringen.

Jeg har alltid vært standhaftig på at vi må konsentrere oss om de menneskene som er her, og ikke fokusere på de som ikke vil bo her.

Nå innser jeg at det snart ikke bor mennesker i en rekke av våre kommuner i Nord-Norge generelt og Finnmark spesielt, og da begynner det å brenne ordentlig på dass.

Jeg ønsker i dette innlegget å bidra til noen betraktninger til den store demografiske debatten – fra en som er i den målgruppa som så sårt etterspørres i Nord-Norge generelt. Kronikken er i lengste laget, men temaet er enda lengre. 10 minutter er kort dersom livet er sammenligningen.

Jeg vil for ordens skyld legge til at når jeg uttaler meg, har jeg alltid alle mine hatter på hodet – og den aller fineste hatten er en stolt, men bekymret finnmarking.

Debatten vekker sterke følelser hos mange. Det skal den også gjøre. Det er et sunnhetstegn og signal om at folk bryr seg. Likegyldighet vil etter alle solemerker føre oss mot en stille og rolig død. Engasjement vil gjøre det motsatte.

Grunnen til at ordskiftet blir så emosjonelt er også naturlig.

På den ene siden vil ikke finnmarkingen, meg selv inkludert, stakkarsliggjøres til et folkeslag som har akutt behov for midler fra Hjelpemiddelsentralen. Såkalt Han Stat. Til det er vi altfor stolte og handlekraftige av natur. På den andre siden vil finnmarkingen heller ikke oppleve at stedene vi kommer fra blir tappet for folk – og dermed fordufter opp i evighetenes ingenting.

En tanke som er så skremmende at det ikke er så rart at ikke alle tør tenke den.

Men faktum er at noe må skje. Og det fort.

Uansett hvilket problem du har, er det en grunnleggende forutsetning at du tør se deg selv i speilet og innse det før du evner å gjøre noe med det. Det vil ikke hjelpe oss noen vei å invitere til en storstilt krenkefest.

Det store spørsmålet vi derfor må stille oss er: Hva i alle dager skal skje?

I øyeblikket er Finnmark en Rubiks kube som ingen klarer å løse, og spesielt ikke politikerne som har gjort spede og hjelpeløse forsøk i flere tiår. Ingen nevnt, alle glemt. Vi kan gjerne synes synd på oss selv og tro at ting skal løse seg selv, men faktum er at vi må melde oss på. Og spesielt min generasjon.

Med fare for å virke i overkant pompøs, så ligger trolig svaret i løsninger som fortsatt ikke finnes.

Det fører oss inn i neste ledd: Hvordan skal vi finne løsningene?

Denne onsdagen deltok jeg på en lunsjdebatt i regi av NODA under Dark-festivalen. Der ble jeg veldig inspirert av seniorrådgiver i DOGA, Jørgen Skatland, som formidlet Gnist-programmet – et innovasjonsprogram for kommuner som ønsker å jobbe med nye metoder for steds- og næringsutvikling.

Han forklarte viktigheten av å ha bred forankring hos folket når man innleder slike prosjekter, samtidig som man også er åpen for at svarene ikke finnes.

Det jeg husker best fra foredraget var spørsmålet han stilte oss: Hvorfor bor vi egentlig her?

For vi bor jo her. Fortsatt.

Hva var det som gjorde at vi bosatte oss her i utgangspunktet? Hva var det som gjorde at vi ønsket å bli?

I den moderne, retoriske verden: bo- og blilyst.

Fine ord og begreper, som det nå er på tide at vi gjør om til handling.

I Utsira, en av de forblåste kommunene som har vært gjennom Gnist-programmet, ble svaret havet og salt. Nå utvikles en moderne teknologisatsing som en stoltstilt testlab, med verdifull og global teknologi knyttet til nettopp havet og salt.

Om man kan ta tak i noe som er utfordrende et sted og gjøre det om til en styrke, er det ofte det folk kan enes om.

Disse løsningene ble utviklet i takt med og av befolkningen i Utsira – ikke personer med arbeidsadresse Løvebakken.

Kanskje kan Utsira bli en solskinnshistorie i uværet som forhåpentligvis flere likesinnede kommuner kan kopiere gjennom sin identitet?

Finnmark er skreddersydd for å ta verden gjennom det grønne skiftet. Det finnes få steder i verden med rikere naturressurser. I utgangspunktet er det nesten oppsiktsvekkende at man i det hele tatt er bekymret.

Hammerfest, hvor jeg kommer fra, er en by som alltid har evnet å innovere seg. Ligge brakk med knekt nakke – men likevel alltid reise seg opp av asken med stil. Den har vært jevnet med jorda nærmest oftere enn medium sanitære mennesker skifter undertøy. Jeg liker å kalle Hammerfest for «byen med ni liv».

Og hvorfor det?

Fordi byen er grunnleggende og naturgitt ekstremt attraktiv. Vær, vind, vodka, folk, fjell, fesk og fantastisk faenskap!

Disse konkurransefortrinnene er det ingen som kan ta fra oss. Utenom oss selv, naturligvis, dersom vi gir fullstendig faen.

Det som er enda mer interessant enn historien, er framtida.

Byen vil faktisk, om mulig, bli enda mer strategisk vital inn i et framtidsperspektiv – når Nordvestpassasjen åpnes.

Dette er tanker vi må tørre å tro på. Troen kan som kjent flytte fjell.

Og nå trenger vi også troen på at vi kan skape samfunn som den oppvoksende generasjon vil være en del av.

Jeg er i alle fall en del av hallelujakoret – og hatten, den har jeg på hodet.

Tusen takk for at du ble med på tankerekken.

Kommentarer til denne saken