Det er viktig å bry seg om historien og å bry seg om fremtiden. Hvis du er oppmerksom på din egen historie, har du en bedre sjanse til å bygge en bedre fremtid.

I november 2020 arrangerte vi i Support to the people of Ukraine et webinar med tittelen «Lære av historien for en bedre framtid». På dette webinaret kom det fram en del viktig informasjon om Russlands politikk gjennom mange år som er basert på undertrykkelse og løgn. Etter dette har vi skrevet flere brev til Stortinget og Regjeringen uten merkbare reaksjoner.

Den 24. februar i år invaderte Russland Ukraina brutalt, og skapte en humanitær krise og flyktningkrise, og kastet verden inn i helt nye økonomiske og geopolitiske usikkerhet, akkurat da vi begynte å komme oss etter den verste pandemien på et århundre.

Men det russiske angrepet på Ukraina startet i 2014. Vestlige land inkludert Norge sov i timen fram til februar 2022. Det den russiske propagandaen sier til sitt folk er at Nato angriper og omringer Russland gjennom Ukraina, og truer med å utslette Russland. Da må man forsvare seg med alle midler.

Mens virkningen av krigen, som fortsatt raser, har vært følt over hele verden, er det mange av oss som vet lite om Ukraina selv.

Ukrainas historie er preget av at landområdene som i dag utgjør Ukraina gjennom historien har vært befolket av mange folkegrupper. Fra 800-tallet var Ukraina et kjerneområde for østslaverne. Den første østslaviske statsdannelsen, Kyiv-riket, ble grunnlagt på 880-tallet. Arbeidet om Ukraina som nasjon går tilbake til 1600-tallet i det minste. Og man kan snakke om historien til Ukraina som er mye eldre enn det. Den ukrainske nasjonale bevegelsen kommer fra 1800-tallet og egentlig var det en ganske typisk europeisk nasjonal bevegelse – anti-imperial, fokusert på menneskene som historiens subjekter.

Etter bolsjevikrevolusjonen i november 1917 erklærte en ukrainske regjering uavhengighet. Ingen av Ukrainas krav ble anerkjent av maktene som vant første verdenskrig. Josef Stalins storstilte planer for modernisering gjennom industrialisering og kollektivisering fikk vidtrekkende konsekvenser for Ukraina. I 1932–1933 sultet mellom 5–7 millioner ukrainere i hjel. På ukrainsk er det omtalt som «holodomor». Sovjetmyndighetene forsøkte å holde sultkatastrofen skjult. Holodomor er anerkjent som folkemord i store deler av verden, men ikke i Norge.

Adolf Hitler betraktet Ukraina som et fruktbart territorium som kunne gjøre Tyskland til en verdensmakt. Herredømme over den svarte jorden var det han ønsket å oppnå. Hitlers angrep på Sovjetunionen startet i Ukraina, ved storbyen Lviv i Vest-Ukraina. Mange ukrainere i vest oppfattet først nazistene som «frigjørere». Det var fordi Stalin to år tidligere hadde rykket inn i det som var den østlige delen av Polen, da Hitler og Stalin delte landet mellom seg, og 2. verdenskrig startet i 1939. Men Hitlers soldater kom ikke som frigjørere fra Stalins tyranni. De kom som okkupanter for å kolonisere Ukrainas grøderike jord, som nevnt, og gjøre de slaviske ukrainerne til en slavebefolkning for ariske jordeiere og veteraner, som etter hvert skulle få ukrainsk jordbruksland som krigsbytte. Ukrainas materielle og menneskelige tap under andre verdenskrig var enorme. Anslagene på antall sivile ofre varierer fra 5 til 7 millioner mennesker totalt. Det anslås at 2,7 millioner av soldatene som falt i den Røde Árme var etniske ukrainere.

Hovedstaden i Ukraina, Kyiv, er en tospråklig hovedstad, noe som er uvanlig i Europa og utenkelig i Russland. De fleste av oss tenkte at tospråklighet måtte dele folket i to grupper. «Etniske ukrainere» måtte være en gruppe som opptrådte på én måte, «etniske russere» på en annen. Etter Majdan-revolusjonen i januar/februar 2014 dukket det opp oppdiktede historier om ukrainske uhyrligheter på Krim og øst Ukraina. Den russiske militæretterretningen skapte oppdiktede personer på nettet for å spre disse rapportene. En gruppe nettroll i St. Petersburg kjent som Internett Research Agency jobbet hardt for å spre forvirring blant ukrainere og i den internasjonale opinionen. Dette var nå blitt et kjennemerke for Russlands utenrikspolitikk.

Den 24. februar 2014 begynte omkring 10 000 russiske spesialsoldater, i uniform, men uten emblemer, en invasjon av Ukraina. Kyiv ble «tatt på sengen» på et tidspunkt da kommandolinjen var uklar og en var mest opptatt med å unngå mer vold. De ukrainske soldatene på Krim fikk beskjed om ikke å yte motstand. Om kvelden 26. februar hadde russiske soldater tatt regionalparlamentsbygningen i Simferopol og heist det russiske flagget. Den 28. februar vedtok det russiske parlament at ukrainske territorium skulle innlemmes i Den russiske føderasjon.

På forhånd var det inngått en del avtaler mellom det uavhengige Ukraina og det uavhengige Russland. En av disse avtalene var Budapest-memorandumet fra 1994, der Den russiske føderasjon (sammen med Storbritannia og USA) hadde stilt garanti for Ukrainas grenser da Ukraina gikk med på å gi fra seg alt de hadde av atomvåpen. I det som kanskje var historiens største tiltak for atomnedrustning, overleverte Ukraina rundt 1300 interkontinentale missiler. Hva sier dette om Russlands troverdighet i internasjonale avtaler?

Den 14. mars 2014, da russerne drepte en ukrainer i Donetsk (Øst-Ukraina), rettferdiggjorde dette ifølge utenriksminister Lavrov at Russland grep inn og forbehold seg retten til å forsvare russerne i Øst-Ukraina. Senere lovte Putin å ta i bruk «hele arsenalet» for å beskytte sine landsmenn. Dermed prøvde de å omtale alle som snakket russisk som landsmenn. De prøvde å dele befolkningen inn etter språk, de tospråklige som hadde vart siden Stalins russifisering startet. Midt oppe i russernes anklager i 2014 var det fristende å tro at Majdan-revolusjonen var «et høyrevridd kupp.» Men det virkelige kuppet startet i Russland i 2011 og 2012, da Putin gjeninntok presidentembetet med et parlamentsflertall som stred mot landets lover.

Den fungerende ukrainske presidenten og medlemmer av den provisoriske regjeringen var på ingen måte høyreorienterte ukrainske nasjonalister, men for det meste russiskspråklige øst-ukrainere. Parlamentets formann, som ble valgt til å fungere som president, var en baptistprest fra det sørøstlige Ukraina.

Departementene for forsvar, innenrikssaker og sikkerhet ble i løpet av overgangsperioden overtatt av russiskspråklige. Den fungerende forsvarsministeren hadde opphav i romfolket. Innenriksministeren var halvt armensk og halvt russisk av familie. En av de to visestatsministrene var jøde. Så ble det utskrevet nyvalg den 25. mai i 2014 som ble vunndet av den sentrumsorienterte russisktalende Petro Porosjenko. Det eneste som minnet om statskupp var Russlands forsøk på å hacke valgkomiteen i Ukraina for å erklære at en høyreekstrem politiker hadde vunnet, og i tillegg ble dette annonsert på russisk TV. Ved det ukrainske valget stilte riktignok 2 politikere fra ytre høyre fløy som presidentkandidater i Ukraina, men fikk under 1 – én prosent av stemmene hver. Vinneren Porosjenko skrev så ut parlamentsvalg som ble avholdt i september. Ingen av de tre høyrefløypartiene i Ukraina fikk over 5 prosent totalt.

Dette minner om en demokratisk prosess og det er det Putin frykter mest. Det har betydning hvorvidt unge mennesker tar til gatene for å forsvare fremtiden eller kommer i stridsvogner for å undertrykke den.

Kilde: Timothy Snyder