Av mine bedrifter som far, regner jeg det faktum at jeg lyktes i å vekke interesse for fotball hos min 8 år gamle sønn. Det lyder kanskje ikke så unikt, men dagens barn har et oppmerksomhetsspenn som gjør det langt fra opplagt. Har du vokst opp med iPader og actionfylte barneprogrammer, kan fotball fort oppleves som langsom sjakk på en stor plen.

Men i fjor valgte gutten Paris Saint-Germain som sitt lag (du kan ikke lykkes med alt), mest fordi han ble hektet på Lionel Messi. Og en kveld foran TV-en la han merke til at argentineren korset seg da han scoret – den samme gesten vi vanligvis gjør i kirken.

«Hvorfor gjorde han det, pappa?» spurte han overrasket. «Fordi han er kristen», svarte jeg uten å tenke på det.

I kampene som fulgte forsto han at Messi snarere var regelen enn unntaket. Fordi en rekke spillere gjør korsets tegn når de går inn på banen, før straffespark og når de scorer mål. Andre løfter hendene mot himmelen, som muslimene Mohamed Salah i Liverpool og Sadio Mané, nå i Dortmund.

Sønnen betrakter det hele med forundring, og jeg skjønner at dette sannsynligvis er første gang han ser på TV og føler seg normal. For her er det mange som ham, og det er ikke noe spesielt med det. Troen er ikke skjult, den er heller ikke noe eksotisk eller farlig. Den er bare et selvsagt innslag ved noe så dagligdags som fotball.

Kontrasten til hvordan religion fremstilles i skandinaviske medier er slående. Her ser man vanligvis ikke religion i det hele tatt før noe dramatisk skjer: overgrep, terrorhandlinger eller opptøyer. Så er det plutselig over alt, til det blir stille igjen. Unntaket er eksotiske rapporter om familier som feirer Eid al-Fitr, Pesach eller en annen høytid.

Tar du dette opp med journalister, viser de til medienes logikk og nyhetskriterier. Når alt er som vanlig er det ingenting å skrive om, så hva skal man gjøre? Det hadde vært en rimelig forklaring, hvis det ikke var for at religion aktivt kuttes ut når den er for normal.

Et godt eksempel så vi for et par år siden, da mediene fortalte historien om Brandt Jean, den amerikanske unge mannen som tilga og omfavnet politikvinnen som drepte hans bror. Både SVT og Dagens Nyheter laget lange reportasjer om dette – sistnevnte med overskriften «Derfor tilga Brandt Jean brorens morder». Men til tross for overskriften, nevnte de ikke årsaken i teksten: Jeans kristne tro. «Hvis du går til Gud og spør ham, vil han tilgi deg,» sa han til henne, og fortsatte: «Gi livet ditt til Kristus.» Disse sitatene utelot både Sveriges Television og Dagens Nyheter – och i Norge gjorde Dagbladet det samme.

Så langt jeg kan se er likevel normal trosutøvelse og religion stort sett fraværende også i norske medier.

Kirkehistoriker og professor Kjell O. Lejon har påpekt at denne tendensen også er merkbar når medier rapporterte om det amerikanske presidentvalget. Muligens kan de religiøse referansene være med når de dukker opp i presidenter som George W. Bush og Donald Trump, dersom de passer inn i det svenske mediebildet av en «høyrekristen» politiker, ellers ikke.

Det er som om media ikke vet hva de skal gjøre med den normale religionen – den man verken kan sukke over eller bli sint over. Hvis de ikke kan himle med øynene, ser de bort i stedet. Resultatet er et bilde av religion som få religiøse mennesker kjenner igjen.

Men det er arenaer som er annerledes, og en av de viktigste er fotball. Når de store lagene tørner sammen i høstens Champions League, benker sønnen min og jeg oss foran TV-en. Vi vil se katolikkene korse seg når de entrer stadion, vi vil høre Liverpool-fansen synge hymnen «You'll never walk alone» og kanskje se Salah og Mané knele i takknemlighet etter scoringer.

Vi kommer til å se hverdagsreligionen over alt – og sønnen min vil føle seg helt normal, for en gangs skyld.