Qatar-VM har vært som en rød klut for alle politisk engasjerte, og Norge har vært blant de mest ivrige kritikerne. Som om ikke et udemokratisk, kvinneundertrykkende, apartheid-samfunn som fengsler folk i sju år for homofili skulle være nok, døde 6.500 under byggingen av mesterskapet – som følge av dårlige arbeidskår.

At det har kommet fram at tildelingen kom som følge av korrupsjon, hjelper heller ikke. Ingen skal bagatellisere dette. Mitt valg om å se mesterskapet er heller ikke noe signal i den retning.

På herresiden har Norge bare to ganger klart å kvalifisere seg til VM, så det frembrakte nok krusninger i munnvikene at en norsk klubb viste seg å være den første i verden til å fremme tanken om boikott av Qatar-VM. Tromsø IL, som ledet an, ble etterfulgt av en rekke andre klubber – deriblant var Rosenborg-supporterne i Kjernen knallhard i sin dom over mesterskapet.

TIL, med tidligere storspiller Tom Høgli i spissen, fulgte opp med å lage QR-drakter i samarbeid med Amnesty International, for å belyse problemene med sportsvasking. Tiltaket fikk massiv dekning internasjonalt – fra Washington Post og The Guardian til Süddeutsche Zeitung og Associated Press. Ikke bare fikk det satt lys på situasjonen – det var norsk fotball som sørget for lyset.

Fra offisielt hold har Norge imidlertid ikke alltid vært like progressive. Redselen for å ødelegge stemninga foran et mesterskap, har preget NFFs tilnærming. Den nyvalgte NFF-presidenten har imidlertid endret radikalt på det.

«Våre medlemmer krever forandring, de stiller spørsmål ved etikken og åpenheten. De organiserer seg nå for å bli hørt. Vi må lytte. Vi kan ikke ignorere deres rop om forandring». Lise Klaveness' ord på FIFA-kongressen 31. mars kommer til å ringe i mange år.

Men er det så enkelt som at hvis man ikke automatisk velger å se bort når dette vises i november/desember, så er det jevngodt med at man ikke bryr seg? «I beg to differ». Konsekvensene av prinsippfasthet er en hel del hardere å svelge enn du aner. Spørsmålet om hvor man bør sette grensa, er heller ikke så opplagt som man først tenker.

Les også: Vi kan ikke spille fotball på baner bygd av slaver og død

I Avisa Oslo 5. oktober, kunne fotballpuben Ball fortelle at de ikke kom til å vise mesterskapet. Prisverdig, med tanke på at det potensielt vil kunne ruinere utestedet. I Paris vil det ikke settes opp storskjermer noe sted for å vise fotball-VM. Byen Lille går enda lengre, og forbyr visning totalt. I Trondheim sier imidlertid samtlige fotballpuber at de kommer til å vise det.

Man la oss for eksemplets skyld spole litt tilbake. Jeg er gammel nok til å huske da det norske fotballandslaget i 1979 kvalifiserte seg til OL. «Kamerat Bresjnev, her kommer vi», utbasunerte Bjørge Lillelien idet Arne Larsen Økland scoret, og jubelen sto på alle måter i taket.

Faktisk var det første gang i min levetid at Norge skulle få være med i et ordentlig mesterskap i sporten jeg elsket aller mest. (Nei, jeg levde ikke i 1936, din frekkas)

Nå skulle det til slutt vise seg ikke å bli sånn. For i romjula 1979 angrep Sovjetunionen Afghanistan. Og ettersom OL skulle arrangeres i Moskva, ble det storstilte protestaksjoner. Bokseren Muhammad Ali reiste rundt i Afrika og overtalte land etter land til å bli med på en boikott.

I Europa og USA gikk diskusjonen høyt, og stadig flere ble overbevist om at dette var det eneste rette. I Ontario, Canada var det noen som gikk dit hen at de nektet å selge bensin til Lada-eiere. Som om de hadde gjort afghanerne så mye vondt. Vel vel.

Til slutt hev også land i Sør-Amerika og Asia seg på. Av kontinentene, var det kun Oseania som ikke hadde land som protesterte. Det ble til slutt 66 nasjoner som bestemte seg for å boikotte, og mesterskapet ble ikke helt den verdensomspennende hendelsen man var vant med. Én av de 66 nasjonene som boikottet OL i 1980 var, pussig nok, Qatar.

Ikke at det brød Sovjet nevneverdig, der de – som mestvinnende land – sopte inn 80 gull, 69 sølv og 46 bronsemedaljer. Ikke endret det på deres ugjerning i Afghanistan heller. Da de etter ni år og nesten to måneder omsider trakk seg ut av landet, hadde det ingenting med internasjonalt press å gjøre.

Det var snarere på grunn av utmattelse. Det kronglete fjellandskapet var rett og slett klin umulig å krige i, og etter alle årene hadde de lite fremdrift å vise til.

Krigen tappet Sovjetunionen økonomisk, i tillegg til at den hadde vist for en hel verden at landet langt fra var så overlegne militært, som man lenge hadde trodd. Samtidig passet krigen dårlig inn i Gorbatsjovs forsøk på å tilnærme seg Vesten, mot slutten av 80-tallet.

Vi viste til fulle at vi mente om det i 1980, og selv om Norge både har bombet Afghanistan og hatt styrker i landet siden den tid, fikk vi i alle fall sagt ifra hva vi mente om at Sovjetunionen var der.

Men skal vi først boikotte, må vi gjøre det ordentlig. Vinter-OL i Beijing burde selvsagt vært boikottet. Mener vi at Qatar behandler folk dårlig, burde henrettelser av 8.000 mennesker årlig (Amnestys beregninger) få deg til å sperre opp øynene.

Hvis man føyer til folkemord, fengsling av de fleste opposisjonelle og plassering av rundt én million muslimske uigurer i interneringsleirer – rett og slett på grunn av sin tro – skjønner man at Kina ikke er noe bedre. Og dette er altså en nasjon norske myndigheter drev storstilt hjelpearbeid for å gjøre til en av verdens beste langrennsnasjoner.

Og hvorfor deltok vi forresten i Sotsji i 2014, parallelt med at russerne annekterte Krim-halvøya? At de forgifter opposisjonspolitikere, for så å putte dem i fengsel uten grunn, eller at de systematisk forsøker å påvirke demokratiske valg i andre land med hacking og løgnpropaganda, viser at de ikke har endret stilen nevneverdig siden den tid. Og da har vi ikke engang nevnt okkupasjonen i Ukraina.

Fotball-VM i Frankrike i 1998 kom få år etter at de prøvesprengte atomvåpen utenfor Australia. Vi boikottet fransk vin i noen uker, men ville selvsagt ikke ødelegge for Drillos, vårt beste fotballandslag fram til da. Vi deltok – stilltiende – og fikk en seier mot Brasil som suvenir.

Les også: VM-arrangørene i Qatar leide inn nytt cruiseskip til overnatting

OL i Salt Lake City i 2002 kom rett etter Gulfkrigen – som strengt tatt bare ble gjennomført for å sikre amerikanske oljeinteresser. Burde vi vært så ryggradsløse at vi lot det passere?

For ikke snakke om OL i London i 2012 – ikke mange år etter at Storbritannia, sammen med USA, invaderte Irak – på basis av oppdiktede beviser på atomvåpenproduksjon. Eller kanskje var det gått så mange år at man kunne se gjennom fingrene på dette? Nei, skal vi først boikotte, bør vi gjøre det ordentlig.

Jeg hører ikke blant dem som tar meg fri fra jobben for å få med meg NM i fotball. I grunn er det ikke så mange som gjør det. Men flere vil det nok bli, når vi neste vår – som det prinsippfaste landet vi er – har tatt skrittet om å si fra om urettferdighet fullt ut.

Hvem bryr seg vel om man får sett Kane, Messi og Mbappé i et mesterskap, når man kan kose seg med en tredjerundekamp i cupen mellom Nardo og Tiller. Kanskje man til og med kunne dra for å overvære mesterskapet – med medbrakt campingstol og engangsgrill?