Sjokket er ikke bare et resultat av ivrige politikeres snarveier, det også en følge av manglende kunnskap om internasjonal urfolksrett. At olje- og energidepartementet fant å tildele en konsesjon som Høyesterett fant lovstridig, understreker det.

Likeledes at saken måtte gjennom hele tre rettsinstanser, hvor de to første fant at krenkelsene av urfolksretten var lovlig, og at saken primært var et spørsmål om erstatning. Og at utbyggerne av det like inngripende Øyfjellkraftverket ved Mosjøen fortsetter som om intet har skjedd, gjør at man kan lure på hvilke råd de får fra sine advokater.

Storkammerdommen om vindkraftutbygginga på Fosen viser til fulle behovet for mer kunnskap om same- og urfolksrett.

Spørsmålet er hvilket medansvar våre juridiske undervisningsinstitusjoner har for kunnskapsmangelen som er avdekket når Norge kan måtte fjerne et kraftverk som har kostet over 6 milliarder å bygge.

I kjølvannet av Altasaken og etableringen av Samerettsutvalget i 1980, vokste det fram en erkjennelse om at samene var urfolk i Norge. En følge av erkjennelsen var at det ble satt søkelys på samenes rettsstilling, noe som i sin tur ledet til at Stortinget opprettet Sametinget og vedtok en grunnlovsparagraf som sier at «det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv».

Paragrafen signaliserer en konstitusjonell beskyttelse av samisk kultur og tradisjonelle næringer, og at fornorskningstiden for godt er over. I tillegg ratifiserte Norge som første stat i verden ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i 1990, noe som bl.a. innebærer at landet er ble rettslig forpliktet til å anerkjenne samenes «eiendoms- og råderett til de landområder som de tradisjonelt besitter», jf. artikkel 14 (1). Senere er konvensjonen inkorporert gjennom Finnmarksloven (2005) som et bidrag til rettskartleggingsprosessen der.

Søkelyset på samenes rettsstilling synliggjorde også et behov for kunnskap om samerett. Etableringen av embetsstudiet i rettsvitenskap i Tromsø var et resultat av dette behovet. Kjønstadutvalget, som utredet planene for et juridisk embetsstudium ved Universitetet i Tromsø, la i sin innstilling i 1985 til grunn at universitet i Tromsø har et spesielt ansvar for forskning og utdanning i samiske spørsmål.

Innsiktsfulle betraktninger fra leder av Samerettsutvalget og professor ved UiO, Carsten Smith, bidro også til etableringen. Under åpningen av Institutt for rettsvitenskap i Tromsø (i dag Det juridiske fakultet) i 1987, uttalte Smith at juristene i liten grad hadde kjent sitt ansvar for å forske på same­rett: «Det er i dette perspektivet man bør bedømme det viktige vedtak som er gjort her i Tromsø om å etablere samerett som egen rettsdisiplin som skal være en fast del av en nordnorsk juristutdanning».

Juristutdanningen i Tromsø har gjennom årene har bidratt til at det er utdannet et betydelig antall jurister med samerett i fagkretsen. Selv om også UiO har hatt samerett som valgfag for de få interesserte, har utdanninga i Tromsø vært en ensom svale. Og til tross for at Kong Harald i 1997 erkjente at Norge er grunnlagt på territoriet til to folk, at grunnloven sier at statens myndigheter skal legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre sin kultur og sitt samfunnsliv, er Tromsø fortsatt alene om å ha samerett som obligatorisk fag i juristutdanninga.

Også satsningen på same- og urfolksrett i Tromsø kunne ha vært mer målrettet og bedre finansiert. Selv om Norges arktiske universitet forvalter et nasjonalt ansvar på samerettens område, er det ingen faste, øremerkede stillinger i samerett, verken på universitets- eller statsbudsjettet, noe som gjør at det er tilfeldig hvor mange undervisere og forskere som til enhver tid befatter seg med faget.

Mer kritisk er det at kun et mindretall av landets jurister har samerett i sin utdanning, og videre at de som forvalter statens makt og myndighet i hovedstaden, i stor grad ikke har det. Det er i dag kun én av landets 20 høyesterettsdommere som har sin utdanning fra Tromsø, og det er neppe heller mange Tromsøutdannede jurister å finne i de departementale korridorer.

Om staten hadde nyttet en liten brøkdel av pengene som er brukt på det rettsstridige Fosenkraftverket for å gjøre same- og urfolksrett til obligatoriske fag på alle landets juridiske læresteder, og ikke minst, understreket viktigheten av kunnskap om dette fagområdet, kunne det ha stimulert flere til å spesialisere seg innen samerett. Dermed kunne staten Norge ha hatt folk i maktens korridorer som hadde vært lydhøre for FNs rasediskrimineringskomité sin anmodning høstet 2018 om å stanse bygginga av Fosenkraftverket inntil rettsforholdene rundt det var avklart. Landet hadde da ikke brukt milliardene som kan være bortkastede etter Fosendommen. Det hadde heller ikke måttet bruke det som nå kan gå med til restaurering av naturskadene. Og ikke minst – landet hadde spart seg for et folkerettslig frynsede rykte.

Lærdommen vi må ta med oss er at det er ikke bare er viktig for rettsstaten Norge, men også for landets økonomi, å styrke utdanningen i same- og urfolksrett ved alle våre juridiske læresteder.

Gunnar Eriksen, professor, Det juridiske fakultet, UiT Norges arktiske universitet
Ánde Somby, førsteamanuensis, Det juridiske fakultet, UiT Norges arktiske universitet
Øyvind Ravna, professor, Det juridiske fakultet, UiT Norges arktiske universitet

Innlegget er tidligere publisert i Khrono under tittelen Den norske rettsstaten er ignorant overfor internasjonale menneskerettigheter