Staten har som kjent gitt konsesjon og ekspropriasjonstilgang for et prosjekt som iflg. Høyesterett er i strid med art. 27 i menneskerettsloven. Konsesjonen og dermed ekspropriasjonen, er av den grunn kjent ugyldig. Vindkraftanlegget krenker reindriftsamenes rett til å utøve sin kulturelle virksomhet (SP 27) og denne krenkelsen dvs. folkerettsbruddet, er pågående inntil anlegget er demontert og beiteområdet restituert slik at kravene i art. 27 kan oppfylles.

Staten har her en dobbel rolle; den skal forsvare samenes folkerettslige vern samtidig som den skal forsvare gyldigheten av sine egne vedtak. Det er store verdier som står på spill, selve anlegget har kostet rundt 6 milliarder og staten har aksjemajoriteten i Fosen Vind AS. En restituering av området vil også koste sitt, skytefeltet Hjerkinn/Dovre kom på 600 millioner. Store erstatningskrav fra Fosen Vind er selvfølgelig også en del av bildet. Olje- og energiminister Marte Mjøs Persen ser seg derfor om etter andre løsninger, og i mellomtiden må den pågående drift ansees som ulovlig ettersom konsesjonen er konstatert ugyldig og ekspropriasjon ikke foreligger.

Persen insisterer likevel på at departementets konsesjonsvedtak fortsatt gjelder og med det velger hun å se bort fra Høyesterettsdommen. Hun tar nå sikte på å gi konsesjonen et nytt og bedre innhold «for å sikre reindriftens folkerettslige vern», slik hun redegjorde for Stortinget 10.01.2022. Her sikter hun til såkalte «avbøtende tiltak» som i praksis dreier seg om kontinuerlig foring av reinflokkene. Imidlertid har Høyesterett allerede vurdert en slik løsning og kommet til at det ikke er i samsvar med kravene i SP 27. For å prøve å løse denne selvpåførte floken, kan muligens departementet finne frem til «alternative fakta», dvs. forskning som går god for at foring i et slikt omfang ikke bryter med reindriftssamenes rett til å utøve sin tradisjonelle næring eller at reinen kan leve godt sammen med vindturbinene.

Mens dette søket etter nødutganger pågår, vokser uroen blant stadig flere. De berørte reindriftsamer og deres folkevalgte organ, Sametinget, har for lengst påpekt det uholdbare i situasjonen. Etter å ha protestert i flere tiår og til slutt fått medhold i Høyesterett, opplever de et departement som ikke forholder seg til en endelig dom og dens premisser og følgelig trekker tilbake konsesjonen. Isteden for legges det opp til en langvarig tautrekking hvor embetsverket får oppgaven med å finne formuleringer som kan nøytralisere Høyesterettsdommens konsekvenser.

Ideelt sett søker jo et embetsverk å utøve sin gjerning med lojalitet til politisk ledelse samtidig som man er faglig selvstendig. Men heri ligger også spenningen; hvis embetsverkets lojalitet glir over i faglig servilitet trues rettsikkerheten. Et faglig selvstendig embetsverk er derfor viktig for tilliten til våre demokratiske institusjoner. Slik tillit kan fort forvitres dersom vi opplever at embetsverket tilpasser sin forståelse av lover og regler til øyeblikkets politiske behov.

En slik forvitring er farlig både for demokratiet og rettsstaten. Et område hvor forvitringen lett kommer til syne er i flertallets møter med minoriteter hvor flertallets økonomiske interesser står mot en minoritets livsgrunnlag. Her kan vi møte et embetsverk som legger sektorielle økonomiske kalkyler til grunn for inngrep i minoritetens næringsveier. Det er en slik forholdsmessighetsvurdering embetsverket har gjort og fortsatt legger opp til og som følgelig er i strid med folkeretten. Et aktuelt eksempel er for eks. Næringsdepartementets prioritering av nasjonale økonomiske interesser i forhold til reindriftens lave inntekter når det gjelder Elkems søknad om gruvedrift på Saltfjellet.

Det er derfor ikke særlig beroligende å være vitne til at embetsverket nå ser ut til å akseptere statsrådens finurlige utspill om at til tross for at konsesjonen vedr. Fosenutbyggingen er kjent ugyldig så har ikke konsesjonen falt bort. Det forventede ville jo være at embetsverket lojalt fulgte opp Høyesterettsdommen ved å trekke tilbake den ugyldige konsesjonen. Det sier seg jo egentlig seg selv at det ikke burde være mulig å omgjøre noe som er dømt ugyldig til å bli gyldig. Slikt fremstår for folk flest som prokuratorknep og bryter med den allmenne rettsfølelsen. Ved å forvrenge og forvirre om forståelsen av lover og dommer, tilpasser embetsverket på dette viset sine faglige vurderinger til de politiske behov. Eller med andre ord: De tilpasser seg flertallsmakten på bekostning av minoritetsvernet.

En slik utvikling lover ikke godt for det fremtidige samværet mellom samer og nordmenn, et samvær som i de siste 170 år har lidd under fornorskingspolitikkens svøpe. Stortinget har av den grunn nedsatt en «Sannhets- og forsoningskommisjon» som skal gjøre rede for den urett som har skjedd og komme med forslag til forsonende tiltak. Det er ikke uten grunn at kommisjonens leder, Dagfinn Høybråten, peker på at: «Måten denne dommen følges opp på, vil være nokså avgjørende for hvordan forsoningsarbeidet fremover kan utvikles». (NRK P1, 27.12.2021).