Folket i nord har tilpasset seg tøffe leveforhold gjennom årtusener.

Men det kom folk fra andre steder på kloden, som ville livnære seg i det samme området.

«De andre» spiste annen mat, bygde andre hus, hadde andre klær, snakket andre språk. Og de var mange.

Når de kom til landet, hadde de med seg mange skikker. De hadde ofte helt andre måter å ordne livene sine på.

Når de kom, ville de innføre de samme levereglene som der de kom fra.

Slik ble landet, der samene bodde, kolonisert.

Samene måtte lære en ny religion. De måtte betale skatter til kolonimakten. De måtte gi fra seg varer fra de naturressursene de selv levde av. De måtte skifte navn. De måtte skifte språk, og glemme sitt eget. De måtte ha fremmede lærebøker. De måtte ikke joike. De måtte være bofaste. Uten å eie. De ble sett ned på, fordi de levde i egenproduserte klær og med utstyr som de selv hadde laget. Og fordi de holdt naturen hellig.

Gjennom flere hundre år har kolonimakten bit for bit nærmest tatt livet av denne kulturen, under dekke av at det skulle bygges opp en selvstendig nasjonalstat. Der alle skulle være «norske».

Nasjonalstaten har vært «dyktig» til å gjennomføre denne undertrykkelsespolitikken.

Gjennom å bruke sitt maktmessige overtak har Norge undertrykket samenes motstand mot denne ensrettingen på alle kulturens og livets områder, ikke minst i forvaltningen av naturen. Samefolket er i dag katastrofalt fornorsket.

Dessuten har splitt og hersk-taktikken vært effektiv. Kolonistaten har f.eks. bidratt til å opphøye reinsdriftssamene som de «egentlige samene», mens samene langs kysten er fratatt rettigheter til sjøfiske. Før var det et organisk gi og ta-samspill mellom disse samegruppene. Spliden mellom gruppene utnyttes utspekulert av makthaverne.

Staten innførte prinsipper fra landbrukslovgivningen på samenes reinsdrift.

Dette medførte en norskifisering som på avgjørende måter er stikk i strid med slik samene oppfattet reindriften. Slektsbånd og tradisjon ble byttet ut med tilskuddsavtaler og penger fra Staten. Dette har også ført til indre strid blant samene. Mange samer ble fratatt retten til reinsdrift. En hovedårsak til at særegne kulturtrekk er utslettet.

Dette betyr at sentrale deler av den samiske arven som kunne vært ført videre, er utradert.

Det vi sitter igjen med, er noen symboler som er vel og bra, men som brukes til å kamuflere den historien som virkelig har skjedd. Samenes hjerter er kjøpt, blant annet med et retorisk preget rettsvesen, og med oljepenger.

Alta saken var et slikt symbol. Fosen-saken er et slikt symbol. Samekoften og reinsdyrbildene på TV er slike symboler. Selv Sametinget og Samisk høgskole er slike symboler. Som kolonisten kjøper sjeler med.

Den samiske kulturarven er noe mye større enn Fosen.

Arven er den menneskelige og polare kompetansen som den samiske historien har tilført hele vårt land. Uansett hvor du befinner deg i Norge, møter du folk med samiske røtter.

Kulturarven trer ikke like tydelig fram i hvert enkelt samisk individ. For fornorskningen er «vellykket». Men den samlede påvirkningen fra den samiske kulturen viser seg i hele Norges forhold til vårt kalde og karrige land, og det livet mange har levd og lever her. Uten den samiske, dels polare arven ville Norge vært et helt annet land.

Fosen-saken er viktig som vekker. Men uten en dypere forståelse av fortiden, vil aldri samefolket og den samiske kulturen kunne få sin fortjente plass i Norge. Der reindrift på Fosen også er inkludert.