Julie Wilhelmsen skriver i Aftenposten torsdag den 6. januar at koronahåndteringen er blitt perspektivløs og sikter til faren ved at «noe» løftes opp som en eksistensiell trussel og andre hensyn skyves til side. Dette «noe» har de siste to årene vært at vår fysiske helse er truet av et smittsomt virus.

Befolkningen har respektert faren ved denne trusselen og akseptert at vi er i en unntakstilstand. Dette har kunnet skje fordi budskapet om den eksistensielle faren er båret fram av vår øverste myndighet.

Vi har akseptert eksistensen av krisen og gått med på å løse den ved felles innsats i dugnadens ånd, et erkenorsk skippertak i fellesskapets ånd, dyrket fram i etterkrigstidens politiske målsetninger om å gjenoppbygge landet og markedsført av Einar Gerhardsen. Ingen andre land har noen tilsvarende felles kulturell innsatsvilje og det ville være synd om den blir svekket.

Spørsmålet er nå om myndighetene kan fortsette å lene seg til befolkningens velvilje etter to år der vi er fratatt mange av våre selvfølgelige rettigheter. Retten til å treffe hvem vi vil, retten til å reise hvor vi vil, retten til å oppleve kulturtilbud, retten til et aktivt liv, rettigheter nedfelt i menneskerettighetene men som i unntakstilstandens navn er kansellert inntil myndigheten finner det for godt å oppheve restriksjonene.

Da Norge ble nedstengt i mars 2020, var kunnskapen om Covid 19 -viruset begrenset og de sterke restriksjonene ble stort sett akseptert av angst for å bli alvorlig syke og dø. I dag vet vi mer, men den nye virusvarianten har utløst nye restriksjoner fordi våre helsemyndigheter er usikre på hvor alvorlig den er. Usikkerheten rettferdiggjør opprettholdelsen av restriksjonene.

Det er vanskelig å protestere mot restriksjoner når helsespesialister truer med sykdom og død.

Men to år etter debuten må vi kunne spørre om ikke befolkningen skal kunne være med på å avgjøre hva som er viktig i livet. Er å hindre spredning av et virus fremdeles det viktigste i livet slik helsetoppene fremstiller det? Det bør ringe en klokke til advarsel når ett fagfelt løftes opp som det viktigste i et komplisert og sammensatt samfunn der fagfeltets spesialister får varig makt til å gripe inn i vårt privatliv.

I realiteten er det å umyndiggjøre en hel befolkning, noe vi kan tåle for en kort periode i nødens navn men som vi ikke kan tåle blir en varig tilstand.

Julie Wilhelmsen trekker fram kontekst som en viktig referanse som skaper forutsigbarhet i livene våre. Det forutsigbare i at når jeg går på jobb så treffer jeg arbeidskollegaer og kan diskutere jobbrelaterte temaer og dyrke sosiale relasjoner.

Det er det forutsigbare i at våre barn går på skolen, treffer medelever og lærere og tar del i skolens aktiviteter. Det forutsigbare i å ta bussen til sentrum for å treffe venner på stambaren lørdag ettermiddag.

Disse kontekstene skaper trygghet og trivsel. Når de fratas oss, fratas også tryggheten som vi er avhengig av. Over tid er det skadelig.

Folk som lever i autoritære samfunn kan fortelle oss om følgene. Angsten øker fordi forutsigbarheten er borte. Mistenksomheten mot alt og alle vokser fordi konsekvensene av våre handlinger ikke er forutsigbare. Depresjonene vokser fordi alt er nytteløst.

Vi har mistet innflytelsen over våre liv.

Langvarige depresjoner kan føre til selvmord. Alternativet er det vi ser i det ene autoritære landet etter det andre. Misnøyen med tilværelsen stiger og ender i opptøyer mot styresmaktene.

Vi som er vokst opp i etterkrigstiden har opplevd et samfunn i vekst og positiv utvikling. Kontekstene som Wilhelmsen beskriver ble mer varierte og muligheten til den enkelte vokste. Vi opplever samfunnet som forutsigbart og vi har følelsen av å ha innflytelse over eget liv. Vi kan tåle en midlertidig begrensning i dugnadens navn. Verre er det med den oppvoksende slekt, barn og unge av i dag som skal overta samfunnet.

Når de nå opplever restriksjoner i sine livsviktige kontekster i skole i fritid over tid rammes de av muligheten til å utvikle den trygget og den trivsel i livet som forutsigbare kontekster representerer. Fortsetter restriksjonene kan de bli vant til at deres rettigheter og individuelle behov settes til side.

Det kan enten føre til kapitulasjon og oppgitthet eller til protest og opptøyer. Begge deler er katastrofe for et liberalt og demokratisk samfunn. Dagens makthavere kan bli vant til makten. Hensynet til den gode sak trumfer forståelsen for at befolkningen bør få ha et ord med i laget om hva som er viktigs her i livet: Hindre smitte av et virus med usikkert skadepotensiale eller gjenopprettelse av kontekstene i livet.

I dag står debatten om skjenkestopp eller ikke. Det er en symbolsk debatt. Det er ikke tilgangen på øl i kafeene som er det viktige, det er en debatt om gjenopprettelse av nødvendige kontekster det er snakk om.

Så får det bare være om epidemiologer og mikrobiologer fratas makt til å begrense livene våre.