Divisjonsdirektør Magnar Pedersen kunne trøsta seg med at jeg ikke beskyldte Nofima så mye for aggressiv arroganse som for å spre en usann påstand. Men så avfeier han arrogant at påstanden var så veldig usann. Dette er klassisk oppdrettsretorikk.

«Fremnesvik [gjør]et poeng av at vår forsker er sitert på at fôret ikke inneholder medisiner eller annet skadelig stoff for verken fisk eller mennesker. I dette forsøket er det brukt standard fôr som ikke inneholder medisiner, og det er det fôret vi uttaler oss om», skriver Pedersen i et tilsvar til mitt innlegg her forleden.

Lureforskning

Det er litt av en frikjennelse han prøver seg på. Det er likevel ikke noen ny strategi fra slikt hold, dessverre. For eksempel koordinerte Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning (NIFES), som nå er fusjonert med Havforskningsinstituttet, I 2016 et forskningsprosjekt som skulle vise at oppdrettslaks var redningen for et samfunn med økning i antall astmatilfeller.

I prosjektet fikk 62 gravide kvinner oppdrettslaks å spise, 62 fikk det ikke. Da barna de fødte ble to år, fant forskerne en liten forskjell på allergitilfeller mellom de to gruppene. Det ble slått stort opp i The Sun, og spredt over hele verden. Men det var noe vesentlig som ikke ble opplyst om: Laksen var «optimalt sammensatt», skreddersydd for bare denne studien. «Faktisk hadde den bare mellom en firedel og en åttendedel av de miljøgiftene – dioksiner og dioksinlignende PCB – som i den laksen du og jeg kunne kjøpe i butikken», får vi vite i kapittel 21 av den kritikerroste boka «Den nye fisken».

«Vi tok det nok for gitt at folk ville forstå dette», sier en av de involverte fra NIFES. Hans britiske kollega påpeker at det ville være uetisk å gi gravide kvinner en laks med fremmedstoffer, av hensyn til fosteret. Sant nok, det siste. At studien dermed er ubrukelig til å frikjenne laksen man får kjøpt i butikken, med fire-åtte ganger mer miljøgifter, vises det derimot ikke nevneverdig stor forståelse for.

Og Nofima er farlig nær denne svært tvilsomme typen forskningsformidling, sjøl om de ikke akkurat har spesialdesigna laksen de bruker. For man forandrer ikke på at oppdrettsbransjens medisinfôr spises av ganske store mengder villfisk, ved å bruke medisinfritt oppdrettsfôr i et forsøk.

Betydelig bruk

La oss ta et eksempel, som ikke er uvanlig: Seks oppdrettsanlegg har produsert laks rundt Reinøya i Karlsøy kommune i løpet av siste par år. Alle seks har hatt lusebehandlinger med medikamentelle metoder i løpet av sine siste produksjonssykluser, en eller flere ganger. Iallfall fem av dem har i perioder brukt Emamektin Benzoat, som er en kitinsyntesehemmer, i tillegg til bademidler. Disse forbindes med såpass stor risiko for miljøet, at Barentswatch.no la til kartlag med forbudssoner her forleden.

Pedersen er også på særdeles tynn is, når han utbasunerer at «innholdet i laksefôret av uønskede stoffer er klart under de grenseverdiene som er satt av helsemyndighetene i EU og i Norge.» For konsumentene er det kanskje ikke så betryggende, når man vet at oppdrettsfisk som spiser slikt fôr settes ukesvis i karantene før slakting, mens villfisk ikke blir det. I tillegg viser nevnte bok hvordan Norge kjemper hardt for å få redusert EUs grenseverdier.

Så til slutt om min bruk av ordene «aggressiv arroganse». Det var i grunnen mer mynta på de to andre jeg kritiserte i mitt forrige innlegg, inntil direktør Pedersens tvilsomme svar til Nofimas bruk av usanne påstander.