Gå til sidens hovedinnhold

Fortellingene som ikke ble fortalt

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Hvis verden raser sammen så er dette sagt: at fortellingene som blir fortalt - aldri er hele sannheten. For sårheten kjennes langt inn i hårrøttene til de som ikke nevnes, de som unnslipper offentlighetens interesse. De som går under radaren.

Mens Espen holder oss live og Camilla tar oss i nakkeskinnet, så roer Bent ungdommen ned.

Alle taler – både i tide og utide – mens verden kanskje raser sammen inni deg.

«Jeg vil gjerne snakke litt om de største. De som fortsatt må vente og lengte», sa Bent til ungdommen.

Nå er det på høy tid at vi takker de gravide, småbarnsforeldrene, våkenattepappaer og ammende mammaer.

Kjære du som er nygift, fersk samboer - langt fra familie. I etableringsfasen. Midt i den slitsomme, travle, dyre, inntrykksfulle, utholdelige, såre, vakre, kjærlige og minneverdige tiden i livet. Du har ofret mye.

Hjemmekontor, hjemmeskole, hjemmebarnehage - hjemme. Gråt & latter. Trøst & lekser. Jobb & lek. Bleier & mat. Alt i samme rom.

Alene sammen.

Sammen alene.

Veien til jordmora uten den varme hånden å holde i.

Den sitter ennå inni klumpen i magen.

De mange timene – dagene – ukene – månedene –

uten noen å dele opplevelsene med.

Bent sa: «Grepene vi nå tar vil oppleves som en belastning for mange, og de vil få store konsekvenser i det norske samfunnet. Men dette er dugnad som vi er nødt til å ta i fellesskap og på vegne av fellesskapet».

Hvor ble det av felleskapet, tenker kanskje du.

Pensjonistene vi alle skulle beskytte, blar opp vaksinepass og drar til kos.

Her sitter du – i en liten by i nord.

Uten vaksine i sikte.

Mens de prioriterte i hovedstaden er fri som fuglen.

Hvor ble det av felleskapet, tenker kanskje du?

Hvis verden raser sammen så er dette sagt: at fortellingene som blir fortalt - aldri er hele sannheten.

Kommentarer til denne saken