Gå til sidens hovedinnhold

Forsvarspolitikk, næringspolitikk og sikkerhetspolitikk – hånd i hånd

Nord-Norge er avgjørende for forsvaret av landet vårt, og Troms er forsvarsregionen i nord. Hvorfor har vi da ikke forsvarsindustri i nord? Slik industri er avgjørende for Forsvaret og det er også god sikkerhetspolitikk.

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Vi vil ha forsvarsindustri i nord: Forsvarskritisk næringsvirksomhet der Forsvaret er og opererer. Vi må få forsvarsindustriell kompetanse og næringsvirksomhet knyttet opp til de operative avdelingene, framfor alt i indre Troms, og det landmilitære og luftoperative miljøet der, men også i Ofoten-regionen og Finnmark.

Vi vil at staten skal ta et samlet ansvar: Industriell tilstedeværelse i bruksområdene i nord må gjøres til et krav og konkurranseaspekt ved anskaffelser av forsvarsmateriell. Aktører som vil tilby sine løsninger til Norge, må forplikte seg til å etablere seg der materiellet skal brukes. Det vil styrke forsvarsevnen på flere måter.

Dette er ikke distriktspolitikk. Dette er en næringspolitisk tilnærming til forsvarspolitikk og sikkerhetspolitikk som er helt selvsagt. Bare ikke i nord.

Forsvarspolitikk

Norge må styrke sitt nasjonale forsvar, og vi må styrke tilstedeværelsen i nordområdene. Ikke minst må Hæren rustes opp, og framfor alt i nord. En ny mekanisert bataljon må på plass i indre Troms, og Brigade Nord må her få forsterket, dedikert helikopterstøtte. Dette er det utstrakt politisk enighet om. Beslutningen om å styrke Forvaret i nord er politisk; dette er forsvarspolitikk. Men valg av systemer og leverandører er også politikk. Det er forsvars- og sikkerhetspolitikk. Og det er i høyeste grad – eller må bli – næringspolitikk.

Norge har bestilt nye maritime overvåkingsfly for bruk i nordområdene. De leveres fra USA. Er det stilt krav om næringssamarbeid i nord? Hvilke deler av gjenkjøpet er tenkt lagt til nord? Hvilke ringvirkninger vil denne investeringen i størrelsesorden ti–femten milliarder eller få for nordnorsk næringsliv? Lite, er vi redd. Om overhodet noen.

Det finnes nesten ingen forsvarsindustri i Nord-Norge, ut over leverandører av varer og tjenester til Forsvaret. Et ferskt unntak er Kongsberg-gruppens oppbygging på Bardufoss. Den skaper arbeidsplasser, og utvikler kompetanse. Leverandøren av det nye artilleriet til Hæren, sørkoreanske Hanwah, har etablert seg i Bjerkvik: Også det et godt, om enn lite, eksempel på hva som er mulig – og hva som kan og må gjøres!

Næringspolitikk

Norge skal nå anskaffe nye stridsvogner for ti–femten milliarder. En betydelig del av leveransen vil trolig legges til norske bedrifter, men verdiskapingen vil skje i sør, som tilfellet har vært for praktisk talt alle innenlandske investeringer i forsvarsmateriell til nå. Én årsak er opplagt: Det er få bedrifter her som kan levere. Og hvorfor det? Til tross for de enorme investeringene i et forsvar som alltid har hatt sitt tyngdepunkt i nord, er det ikke, med bevisst politikk, brukt for å utvikle industrikompetanse og næringsvirksomhet.

Staten har forsømt seg, og det samme har vi. Det er ingen unnskyldning for ikke å ta tak nå, når nye, store investeringer skal avgjøres. Da må sammenhengene forstås, politikken endres: Forsvarspolitikk er næringspolitikk, og både forsvars- og næringspolitikk er sikkerhetspolitikk. Ikke minst i nord!

To leverandører konkurrerer nå om å selge stridsvogner til Norge. Hvilke krav har regjeringa stilt, om at den som velges må etablere seg i kjerneområdet i Troms? Krav om nærvær for å samarbeide med de operative brukermiljøene i Hæren, som i sin tur vil skape regionale ringvirkninger og lokal verdiskaping? Et nærvær som også må bidra til kompetanseoppbygging i nærområdet, og dermed til nasjonal beredskap.

Det er ennå ikke for sent å inkludere slike krav. Det er tvert imot vårt klare krav! Og har ikke den sittende regjering gjort det, får den neste gjøre det. Det samme må gjelde for anskaffelse av nye hærhelikoptre. Hva vil staten som kjøper kreve, og hva vil selskapene som ønsker å selge forplikte seg til, av næringsaktivitet og kompetanseutvikling i nord?

Sikkerhetspolitikk

Flosklene sitter løst i politikken, så også i forsvars- og sikkerhetspolitikken. Vi har vært tillitsvalgte i atskillige år, vi har hørt de samme frasene mange ganger: Nordområdene er Norges viktigste strategiske satsingsområde. Forsvaret må styrkes i nord. Det kommer nordområdedokumenter og politikkprogrammer. Når kommer den forsvarspolitiske næringssatsingen – som også er strategisk sikkerhetspolitikk; nordområdepolitikk?

Vi ønsker alle levende lokalsamfunn i nord. Vi ønsker å styrke kompetanseutvikling, næringsvirksomhet, sysselsetting og verdiskaping. Også fordi det er sikkerhetspolitikk. Politisk satsing på å næringsutvikling Nord-Norge er et sikkerhetspolitisk signal: Vi har noe å forsvare, vi akter å forsvare det – og vi har noe å forsvare oss med. Forsvarsindustri i nord vil forsterke den politiske viljen, og de politiske signalene.

Staten Norge vil satse på å utvikle nordområdene. Staten skal, enda en gang, bruke titalls milliarder kroner på nytt forsvarsmateriell som i all vesentlighet skal brukes i nord. Er det så vanskelig å se sammenhengen, den gjensidige forsterkingen, den politiske synergien? Logikken?

Kommentarer til denne saken