Regjeringen har allerede signalisert at man vil øke bevilgningene til Forsvaret. Forsvarsminister Odd Roger Enoksen sa i går at Norge vil styrke forsvaret her hjemme som en konsekvens av krigen og den spente situasjonen som har oppstått etter angrepet på Ukraina.

I dag fulgte forsvarssjefen opp med sine ønsker. Han ønsker mer flyging og seiling i nordområdene, styrking av Hæren og Heimevernet med flere øvelser primært i Nord-Norge. Og det er viktig å få opp beredskapsbeholdningen av utstyr, ifølge general Eirik Kristoffersen.

Men hva med det langsiktige arbeidet?

For to dager siden var forskningsdirektør Espen Skjelland i Forsvarets forskningsinstitutt på banen. I forsiktige ordelag sa han rett ut at forsvarsplanleggingen ikke er i harmoni med den virkeligheten vi lever i. Det er sterke ord. Og sterkere blir det når han legger til at langtidsplanen ikke er tydelig nok - i den forstand den nåværende langtidsplan mangler grunnleggende og nødvendige strategiske valg for hvordan vi skal innrette Forsvaret.

Med andre ord: Forsvaret mangler en overordnet strategi!

Når Skjelland referer til strategiske valg sikter han til det som er beskrevet i en tidligere FFI-rapport om Forsvaret fra 2019, som var et innspill til dagens langtidsplan, den som ble lagt frem av den forrige regjeringen og som senere ble vedtatt i Stortinget. Da sikter han spesielt til tre sentrale forsvarspolitiske valg, nemlig avveiningen mellom styrket nasjonal kapasitet og tilrettelegging for allierte forsterkninger, avveiningen mellom forsvar mot en konvensjonell militær trussel og styrking av beredskapen mot sammensatte eller hybride trusler og en avklaring av hva slags operasjonskonsept forsvaret av Nord-Norge skal baseres på.

Om denne mangelen på stillingtagen til de viktigste utfordringene skriver Skjelland følgende:

- Budsjettene økte, men det skjedde ingenting med de sentrale valgene – ikke i Fagmilitært råd (FMR), ikke i LTP og ikke i Stortingets behandling.

Begge deler er dramatisk fordi det i klartekst betyr at de pengene vi bruker på Forsvaret etter all sannsynlighet kunne vært brukt mer rasjonelt. Og det forteller - ikke minst - at vi trenger et bedre grep om forsvarsplanleggingen.

Det særdeles god grunn til å merke seg dette nå, når interessen for å investere i Forsvaret er økende.

Vi står foran en begivenhetsrik vår der altså regjeringen skal gjennomføre strakstiltak. Etter påske neste år kommer Forsvarskommisjonen med sin innstilling. Vi vet lite om den foreløpig, men det er jo å håpe at den griper fatt i de riktige problemstillingene. Vi for vår del er opptatt av hvem det er vi skal lytte til, og om kommisjonen kommer med noe som kan bringe forsvarsplanleggingen vår inn i et riktigere spor, det vet vi ikke. Men vi håper selvfølgelig.

Det vi i hvert fall må unngå er at politikere begynner å overby hverandre. Det har jo skjedd før. I sin iver etter å fremstå som forsvarsvennlige, er det lett å la seg dupere av offiserer som ønsker å fremme egen forsvarsgren, eller av lobbyister fra kommuner og næringsliv.

For dersom forsvarsplanleggingen skal henge på greip, må helheten ivaretas. Det må ligge en gjennomtenkt og helhetlig strategi til grunn. Forsvarsplanlegging er ingen a la carte-øvelse, elementene i strukturen må balansere mot hverandre. Det er faktisk ingen grunn til å lytte helt ukritisk til generaler og admiraler bare fordi de er fagmilitære eksperter og sitter i ansvarsfulle stillinger. Til det er den interne rivaliseringen og omsorgen for egen forsvarsgren, troppeart eller bransje alt for utbredt i Forsvaret. Forsvarssjefen skal riktignok prioritere på tvers, men det kan være flere grunner til at det er vanskelig når det spisser seg til mellom særinteressene.

Ikke minst bør vi nå være på vakt overfor militære som i tiden som kommer vil hevde at «som krigen i Ukraina viser» er akkurat den forsvarsgrenen de representerer eller det våpensystemet de ønsker seg spesielt viktig. Slike «analyser» er det god grunn til å være kritisk til. Å bedømme hvilke erfaringer fra en annen krig under andre forhold som er overførbare til Norge med våre sikkerhetspolitiske og geografiske forutsetninger er i realiteten et meget komplekst problem som krever nitidige studier av et kompetent fagmiljø.

Spørsmålet er derfor om ikke vi trenger en samlet og helhetlig analyse av et fremtidig forsvarskonsept som ikke nødvendigvis tar utgangspunkt i en videreføring av dagens hovedvåpensystemer og operasjonskonsepter. I stedet bør antagelig FFI og andre kompetansemiljøer uten egne interesser knyttet til Forsvarets utvikling se fordomsfritt på hva vi må kunne utrette med Forsvaret i en gitt situasjon. Deretter må de se hvilke muligheter teknologien og de økonomiske rammene gir oss for å realisere disse ambisjonene, uten hensyn til hvilke konsekvenser det får for dagens sammensetning av forsvarsstrukturen. Så må selvfølgelig også Forsvarets politiske ledelse være villig til å adressere de valgene FFI og forskningsdirektør Espen Skjelland peker på som avgjørende viktige, selv om det kan være politisk vanskelig og ubehagelig. Det krever også at de mer eller mindre populistiske forslagene som allerede er kommet fra deler av det politiske miljø i forbindelse med Ukraina-krigen om å styrke forsvarspolitiske kjepphester avvises.

På Dagsnytt 18 sa forskningsdirektør Skjelland at Forsvaret - slik det er i dag - har flere kritiske sårbarheter, sårbarheter en fiende vil kunne utnytte. I prosessen er det derfor særdeles viktig å analysere disse.

Det er spesielt fem sårbarheter Skjelland peker på: Luftvern, sikker kommunikasjon, reaksjonsevne, logistikk og utholdenhet. Hvis ikke disse sårbarhetene utbedres, og hvis ikke alle disse elementene henger sammen, vil forsvaret i en krisesituasjon bryte sammen i løpet av kort tid. Det vil vi selvfølgelig ikke.

De svakheter forskningsdirektøren peker på er ikke svakheter man fikser i en håndvending. Dette er svakheter det krever tid og penger å utbedre. Da Stortinget ba om prislappen på et luftvern som kan møte langtrekkende presisjonsvåpen på Ørland stipulerte Forsvarsdepartementet kostnaden for dette til 20 milliarder kroner. Uten luftvern, eller med et for svakt luftvern, vil andre elementer og strategiske mål bli særdeles sårbare i en gitt situasjon.

Vi står nå foran er prosess som skal lede frem til en ny langtidsplan for Forsvaret. Mye er nytt. Det betyr også at vi må tenke nytt. Forholdet til Russland blir ikke hva det var, i hvert fall ikke i overskuelig fremtid, noe vi må ta høyde for i vår videre forsvarsplanlegging. Verden forøvrig endrer seg også dramatisk, både politisk, teknologisk, økonomisk og militært.

I tillegg til dette må vi opprettholde den ofte omtale balansen mellom oppgaver, struktur og økonomi.

Alt dette er krevende. Det stiller krav til forskere, til Forsvarskommisjonen, forsvarsledelsen og til politikerne. Men fremfor alt er det regjeringens oppgave er å stimulere til en god prosess. Det er mer enn å vise vilje til å bruke mer penger på Forsvaret, eller å gjennomføre strakstiltak.