Forsvarsminister Odd Roger Enoksen (Sp) presenterte fredag sin nye forsvarskommisjon, som skal peke ut de sikkerhets- og forsvarspolitiske veivalgene for Norge de neste 30 årene.

Kommisjonen inneholder noen sterke navn, blant andre Rolf Tamnes og Liv Signe Navarsete, men er også preget av det som må sies å være flere store hull når det gjelder kompetanse. Kommisjonen bærer dessuten preg av geografisk skjevfordeling. Hele 10 av 17 medlemmer holder til på Østlandet.

Kommisjonen skal ledes av statsforvalter Knut Storberget fra de dype skoger i Innlandet. Han har fått med seg en student som også er nestleder i Hamar Venstre. Dermed har Innlandet fylke fått dobbel så stor representasjon som Norges geopolitiske sentrum, Finnmark. Det er besynderlig.

De nærmeste grenseområdene våre mot Russland, Finnmark, er kun representert med SV-læreren Amy Brox Webber i Kirkenes. Forsvarsministeren har også funnet plass til Rødt-politiker Synne Høyforslett Bjørbæk i Bodø i sin kommisjon.

Disse to kommunestyrerepresentantene – fra småpartiene SV og Rødt - er de eneste representantene fra det politiske Nord-Norge i kommisjonen. Men SV og Rødt er alene om alt når det gjelder syn på forsvarspolitikk, NATO og alliansebygging. Ingen av de sentrale ordførerne i det politiske Nord-Norge er funnet verdig en plass i kommisjonen, det er heller ikke noen av fylkesrådslederne i landsdelen. Dette er galt, og det burde statsråd Enoksen forstått.

Å plassere lokalpolitikere på ytterste venstre fløy som medlemmer i en forsvarskommisjon, virker som en sikker oppskrift på å øke splittelsen om narrativet i forsvarspolitikken.

Og hvis man setter sammen et utvalg som spriker for mye i kvalifikasjoner og utgangspunkt, kan man favne så bredt at man ender opp med noe som får liten verdi i den uoversiktlige og kompliserte sikkerhetspolitiske situasjonen vi befinner oss i. Enoksen burde nok hatt større fokus på å stake ut en kurs for landet enn å bruke forsvarskommisjonen som opplæringsarena for lokalpolitikere i Bodø, Kirkenes og Hamar.

Spørsmålet er om dette har gått på bekostning av mer fagmilitær autoritet, operativ erfaring og tillit i alle leirer. En annen innvending er at kommisjonen mangler flere med Russland som spesialitet, samt ekspertise på de digitale truslene i informasjonsdomenet.

Desto mindre tyngde en forsvarskommisjon har, desto mindre vil sluttproduktet bety, ikke minst når det kommer til finansiering av tiltak i en tid der vi om få dager kan stå overfor en helt ny sikkerhetspolitisk situasjon i Europa, dersom russiske styrker krysser grensen til Ukraina. Skulle det skje, vil det også utløse ny diskusjon om det norske forsvarets oppbygging og NATOs nærvær i nord.

I et slikt lys er det påfallende hvor tilfeldig sammensatt forsvarskommisjonen fremstår. Regjeringen burde supplere den med adskillig større ekspertise på viktige felt. Det er behov for mer politisk tyngde, større militærfaglig troverdighet og forskningskompetanse, og ikke minst en annen geografisk bredde med perspektiver fra nord.

Fremtiden for det norske Forsvaret er ganske enkelt for viktig til å overlate til lokale stjerner hos Hamar Venstre og Rødt i Bodø.