Luftforsvaret krever nå 131 nye stillinger til drift av kampflyet F-35, lokalisert til Ørland. Det er selvsagt nord som bør få 131 nye stillinger.

Med prognosene for forsvarsbudsjettene fremover risikerer vi i steden at de 131 stillingene, eller svært mange av dem, tas fra virksomheter i Nord-Norge. Luftforsvaret beskriver problemene med å drifte F-35 godt men går utenom årsakene, som ligger i at Norge i 2008 valgte markedets dyreste og mest krevende kampfly. Noe Forsvarsdepartementet (FD) prøvde å skjule.

Allerede i 2008 var det tindrende klart at Norge ikke kan klare å drifte F-35. FD hevdet den gang at totalpris for levetiden ville bli 145 milliarder kroner (2008 verdi) for 48 fly (senere økt til 56 og så redusert til 52). Dette, hevdet FD, var 10-20 milliarder billigere enn for svenske Gripen. Internasjonale kalkyler pekte imidlertid klart mot at F-35 tvert imot ville bli ca. 100 milliarder dyrere enn Gripen.

I 2007 hadde Eurofighter konsortiet trukket sitt fly, Typhoon, med den begrunnelse at det ikke var noen konkurranse. F-35 var allerede valgt, helt uavhengig av både kostnader og ytelser. Konsernsjef Aloysius Rauen skrev til regjeringen at han følte seg «ill at ease» med den norske prosessen. Saab hang imidlertid med videre, trolig fordi svenskene visste at de var helt uslåelige på kostnader. Så, i november 2008, leverte FD ovenstående «regnestykke», feil i størrelsesordenen 110-120 milliarder!

Stortinget sov

Det var både den gang og senere helt umulig å få vekket Stortinget. Der sov man de autoritetslydiges og uinteressertes søvn. Det ble til slutt litt tannløs høring, det var alt. Den gang var det ennå ikke klart at F-35 ville bli samlet på Ørland, men i dag bør vi vel kunne forvente kraftige nordnorske reaksjoner på at den svære konsentrasjonen der skal ese ut enda mer, ubønnhørlig på bekostning av nord?

Gransking

Saken burde selvsagt vært gransket og ansvar gjort gjeldende. Men gjennom 14 år har både Stortinget og Riksrevisjonen latt det skure, til tross for at begge instanser kontinuerlig har fått kontrollerbar informasjon om tingenes tilstand. Nå er vi så langt i prosjektet at det er begrenset hva vi kan gjøre. Men hvis storting og regjering omsider tar ansvar, bør følgende tiltak iverksettes, før vi vurderer å tilføre Ørland en eneste ny stilling:

De siste seks av de 52 F-35ene er en opsjon. Den bør straks avvikles, slik at vi blir stående med 46 fly, bare to færre enn opprinnelig plantall fra 2008.

Gjennom alle år har offisielle amerikanske rapporter, blant annet fra USAs riksrevisjon, pekt på vedvarende problemer med F-35. Fordi testprogrammet derfor faktisk ennå ikke er ferdig, er våre tidligst leverte fly langt unna endelig konfigurasjon og klare til å utføre alle oppdrag som forutsatt. I USA diskuteres om det over hodet vil være regningssvarende å oppdatere så tidlig leverte fly til endelig standard. Norge har i dag ti fly i USA for opplæring av flygere og teknikere. Vi bør la disse flyene forbli i USA, uten oppdateringer, og tilby dem for opplæring til nye F-35 kjøperland, for konkurransedyktige kostnader tross at det trolig vil medføre noe tap. Alternativet bør være å sette disse flyene på bakken for godt.

Vi vil slik bli stående med 36 fly. Hvis vi skal finansiere et balansert forsvar i årene fremover vil det økonomisk sett være mer enn nok. Innsparingene vil være noe begrensede fordi grunninvesteringene påvirkes lite av antallet fly. Men dette er det eneste vi kan gjøre. Og hvis forsvarsbudsjettene ikke økes substansielt i årene fremover, vil vi bli nødt til å ta flere fly ut av tjeneste og «rullere» slik at flyene får lengre levetid. Til sammenligning: Danmark nøyer seg med 27 F-35.

Dette handler om det muliges kunst, skadebegrensning, i situasjonen vi er havnet i. Hvis det så til våren viser seg at Forsvarskommisjonen, ledet av Knut Storberget (Ap), har gjort jobben sin, vil F-35s reelle kostnader ligge inne som en gjøkunge i budsjettprognosene for hvordan vi fremover skal strukturere et forsvar for de nye utfordringene; mer press mot nordlige farvann og Svalbard, mer akutte trusler mot offshore og undervannskabler etc., og mer sannsynlig med overraskende episoder som kan bli skarpere enn noe vi opplevde under den kalde krigen.

Så får vi se om Storberget-kommisjonen vil forholde seg til virkeligheten og anbefale kutt i stående, operativ flåte F-35 til eksempelvis dansk nivå, altså 27 fly. I nordisk Nato-sammenheng vil dette være nok for flere budsjettperioder fremover; selv om vi her må legge inn at ganske raskt vil finnene måtte se i øynene at de ikke har noen mulighet over hodet til å drifte sine planlagte drøye 60 F-35. De er i samme situasjon som oss, men er mer realistiske og vil nok erkjenne det mye raskere.

Gripen?

Dermed vil vi stå med en delikat problemstilling: Bør vi på sikt legge inn i planene et moderne kampfly vi kan drifte for en brøkdel av F-35s kostnader? Det må bli Gripen, som vi i Nato-sammenheng vil kunne organisere i en «Flottilj» (ving) helt og holdent innenfor svenskene meget effektive Gripen-organisasjon, men under norsk kommando og kontroll og med norsk bemanning. Og selvsagt stasjonert i Nord-Norge!

En viktig forutsetning for dette vil naturligvis være skikkelig trøkk fra Nord-Norge, ikke minst fra den foreløpig handlingslammede benken på Stortinget. Og hver gang Knut Storberget viser seg i nord; la ham få høre det!

Og første skritt: Redd Andøya!