Jeg responderte ikke på John Bergs scenario, fordi mitt ærend var å sette stridsvogner inn i et taktisk samvirkesystem på land, slik regulære hæravdelinger har vært skrudd sammen de siste 100 årene. Et vesentlig poeng, som jeg nevnte er at et taktisk samvirkesystem er en del at en fellesoperasjon, ledet av Forsvarets operative hovedkvarter, FOH. Mens et taktisk samvirkesystem driver taktikk, utfører FOH operasjonskunst, dvs. leder de taktiske styrkene på land, sjø og i lufta med, for å nå de strategiske målene.

Hvordan et angrep mot Norge vil arte seg, kommer mye an på hva en fiende vil og hvilket forsvar han må tilpasse sine operasjoner mot. Det enkleste er å håndtere er et endimensjonalt forsvar rettet inn mot konkrete forventninger av hva fienden vil gjøre. Om den ene dimensjonen er missiler, stridsvogner eller F-35, er mindre interessant. Det er også mindre interessant om forventingene er et tradisjonelt mekanisert angrep gjennom Finnmark eller en høyrisikolandsetting av nektelsessystem langs kysten. Et virkelig angrep vil tilpasses angriperens ambisjoner, mål og midler, og ikke minst forsvarerens styrker og svakheter.

Poenget er at passe gode kampsystemer overgår de beste enkeltdingsene, og gir fleksibilitet til å møte ulike fiendtlige handlemåter. Om russerne velger å sette seg på Tromsøs kafeer, så kan de bare sitte der, gitt at de overholde koronareglene. Jeg regner uansett med at de har med seg kystforsvars- og luftvernsystemer for å nekte NATO å operere fra Vestfjorden og nordover. Det er dette som omtales som Bastionsforsvaret, der Russlands antatte hensikt er å sikre egne strategiske atomubåters utseiling fra Kola for å bevare annenslagsevnen med atomvåpen.

I et slikt tilfelle er selvsagt ikke stridsvogner eller mekaniserte landstyrker tingen, bortsett fra å isolere styrken og hindre de å gjøre noe annet. Men det er her fellesoperasjonen kommer inn. Sjøforsvaret og luftforsvaret har skip og fly bevæpnet med missiler i verdensklasse. Både Hæren og Sjøforsvaret kan sette inn jegerenheter, som kan gi presise måldata til både sjø- og luftstyrker bevæpnet med langtrekkende missiler. Måldata kan også komme fra spesialstyrker og droner, og deles med allierte, f.eks. om US Air Force skulle sende over et-par B-1B Lancer, som hver har med seg 24 kryssermissiler. Landstyrker støter sjøstyrker for å holde en isolert styrke på kysten isolert, og de nektelsessystemene de har med seg kan bekjempes på vår hjemmebane.

Igjen er det systemet som virker. Her et fellesoperativt system, bestående av alle forsvarsgrenene i tillegg til allierte kapasiteter. La oss kalle det et alliansetilpasset balansert nasjonalt forsvar. Det trenger ikke være spesielt stort, som under den kalde krigen, men balansert, tilpasset trussel og operasjonsmiljø, og det må være et fungerende system.

Når det gjelder tidligere forsvarssjef Sverre Diesens respons, så stemmer det at den teknologiske utviklingen igjen har gjort et hvert forsøk på å forsvare Finnmark meningsløst for en liten hær som den norske. Det var også meningsløst for en adskillig større hær i 1944. Etter at tyskerne ble drevet ut av den siste fliken av sovjetisk territorium i oktober 1944, var vurderingen at Finnmark ikke kunne forsvares. Tyskerne etablerte første linje av et operasjonelt dybdeforsvar i Skibotn, videre gjennom Troms og Ofoten, med bakre hold sør for Vestfjorden. Finnmark var ikke en del av Tyskland. Finnmark er en del av Norge og Norge skal forsvares.

Den teknologiske utviklingen som Diesen og Berg refererer til er i og for seg konseptnøytral, selv om den tilsynelatende kan virke som om teknologi i seg selv automatisk gjør enkelt ting, spesielt stridsvogner og store marinefartøy, modne for historiens skraphaug. Det er for enkelt. Nye muligheter og trusler basert på teknologi møtes med mottiltak der alt fra prosedyrer og rutiner, til teknologi og taktikk brukes for å skaffe seg overtak. Det skjer fra enkeltmann til strategiske veivalg. I så måte er det scenariet Diesen presenterer med én norsk brigade alene i Finnmark mot et russisk korpsangrep ikke noe annet enn kollektivt selvmord. Eller som den franske general Pierre Bosquet sa om the charge of the Light Brigade: «C’est magnifique, mais ce n’est pas la guerre». (Det er storslått, men det er ikke krig).

Som jeg nevnte i kommentaren til John Bergs eksempel over, skaper ikke bare ny teknologi problemer for gammeldags bruk av landstyrker, men åpner nye rom hvor landstyrker kan både supplere og utvide handlingsrommet til den missilteknologien både Diesen og Berg argumenterer for. Diesen argumenterer også for at en norsk landstyrke vil bli spist opp lenge før allierte forsterkninger er på plass. Det er også riktig, gitt at Hæren skal sloss mot russerne i Finnmark på samme måten tyskerne ikke ville i 1944. Det er her også Diesen bør se hvilke muligheter kombinasjon av teknologi og allianse skaper for moderne krigføring, med eller uten mekanisering.

Et aktuelt eksempel er US Marines (USMC) løpende konseptutvikling i retning av det de kaller Expeditionary Advanced Base Operations (EABO), som bl.a. har ført til at USMC har avviklet egen stridsvognkapasitet. Konseptet retter seg mot operasjoner i Stillehavet og dreier seg om hvordan lett oppsatte styrker, omtalt som en «innsidestyrke» (inside force) kan opererer innenfor et fiendtlig nektelsesområde. Selv om selve styrken er lett oppsatt for å unngå deteksjon og bekjempning, disponerer den stor ildkraft, siden dens hovedfunksjon er å gi måldata til USAs totale arsenal av langtrekkende presisjonsild. Egentlig bare en større utgave av eksempelet med Tromsøs kafeer i tidligere avsnitt. En stor utfordring med dette konseptet er å få styrkene fram og i land uten at de blir oppdaget og bekjempet. Et annet problem er overlevelse på selve stridsfeltet dersom innsidestyrken blir oppdaget.

Selv om USMC sitt konsept er rettet mot operasjoner i Stillehavet, så er det et interessant rammeverk for å se på alternative konsepter for forsvar av Nord-Norge, Finnmark inkludert. Det gir også NATO og USA en annen rolle enn den tradisjonelle kald-krigsrollen med massive styrkeoverføringer over lang tid. Samtidig åpner en slik konseptuell tilnærming opp både de taktiske og det operasjonelle handlingsrommet for Forsvaret i en allianseramme. Det tradisjonelle kald-krigsscenariet kan snus på hodet. Det trenger ikke være bruk for massive allierte styrkeoverføringer lenger. Det holder med hurtig tilgjengelige langtrekkende missiler, levert f.eks. fra de fire B-1B Lancer, som besøkte Ørland i 2021. Dermed kan alliert forsterkning være på plass fra dag en. Ikke i form av flere brigader, men som langtrekkende ild.

Rollen til Forsvaret, og Hæren spesielt, blir da å være en «innsidestyrke» (inside force) allerede på plassert. Den er i seg selv ikke er mye å skryte av, men som har mye å skyte med. En norsk bakkestyrke i Finnmark, enten til stede eller underveis, er en fysisk kapasitet en motstander må forholde seg til og manøvrere mot. Det gjør at han setter seg opp for bekjempning med de missilene som Diesen argumenterer for. Når fiendens landstyrker tvinges til å stridsgruppere mot egne landstyrker, blir de sårbare for bekjempning på en helt annen måte enn om de kan spre seg uten fare for å møte noe annet enn HVs objektsikring. Velger de å spre seg for å unngå bekjempning fra allierte missiler, kan selv deler av en norsk brigade gjøre et godt stykke arbeid på egen banehalvdel i rammene av en norsk eller alliert fellesoperasjon. Det er nettopp en slik mulighet til å skape dilemma for en motstander, som gjør et godt system bedre enn veldig gode enkeltelementer. Det seg være missiler eller stridsvogner.

Dette er bare et lite eksempel på at debatten om hvordan Forsvaret skal operere med tradisjonelle og nye kapasiteter i en allianseramme bør løsrive seg fra alt det som var og som vi var så glade i. Debatten bør også være litt mer åpen på hvordan framtiden nødvendigvis blir. Det er ikke snakk om konvensjonelle bakkestyrker eller langtrekkende presisjonsild. Det er dreier seg om systemer. Jeg argumenterte innledningsvis for stridsvogner i et taktisk samvirkesystem, videre om landstyrker i et fellesoperativt system, og nå til slutt om Forsvaret i et alliert system. Den samme teknologien som Diesen og Berg bruker for å argumentere for at regulære bakkestyrker ikke er egnet i Finnmark, kan også gjøre at de er adskillig bedre egnet enn tidligere – og bedre tilpasset alliansen.

USMCs EABO-konsept er fortsatt på eksperiment- og konseptstadiet, men er altså et interessant eksempel på hvordan teknologien som ligger til grunn for de kinesiske og russiske nektelseskonseptene kan utnyttes for å bekjempe de samme systemene. Når Hæren kjøper stridsvogner, så er det ikke nødvendigvis for å bruke de slik de er brukt de siste 100 årene. Det som er viktig er at Hæren ikke kjøper stridsvogner og så er hjertens fornøyd med de nye tanksene, i tråd med påstått militærkonservatisme. Det viktige er at vognene blir elementer i et taktisk samvirkesystem, som skal virke i en fellesoperasjon, og igjen kompletterer allierte kapasiteter. Disse kan med fordel være langtrekkende missiler. Det betyr at operasjonskonseptene må utvikles og ta høyde for endrede roller til både tradisjonelle og nye enkeltkapasiteter og systemer.

Skal debatten videre ha noe for seg, så må den ikke bare tas ut av den tradisjonelle brigadetradisjonen til Hæren, den må også tas ut av våre egengenererte forventninger til hvordan framtiden vil bli og hva teknologi med positivistisk nødvendighet vil gjøre med militære strukturer og operasjonsformer. Den post-mekanisert fremtid har vært spådd jevnlig de siste 50 årene, men lar fortsatt vente på seg. Det er ikke på grunn av stridsvognsteoretikere - snarere tvert imot, men fordi stridsvogner, som del av et mekanisert samvirkesystem, fortsatt virker. Hvordan de så skal brukes, får heller en fordomsfri omgang med både tradisjonelle og futuristiske oppfatninger vise.