Advokat Oddmund Enoksen anklager i nordnorskdebatt UiT for å bidra til sensur og kansellering av politisk redaktør Skjalg Fjellheim for hans «kritiske søkelys» på sameforskningen ved UiT. Anklagen framstår som ganske merkverdig, all den stund det er Fjellheim og Enoksen som krever at UiT skal sensurere og kansellere professor Øyvind Ravnas forskning.

Forskningsetiske retningslinjer

I Enoksens kronikk, som er et svar til dekan Tore Henriksen ved juridisk fakultet, hevder han at Ravna og UiT bryter med gjeldende forskningsetiske retningslinjer for samfunnsfaglig forskning. Ved å avgrense debatten til fortolkningen av disse retningslinjene blir det klarere hva motsetningen mellom pressemannen og hans advokat i ånden på den ene side, og den akademiske forskningen på den andre, består i.

Les også

Ytringsrom, samfunnsansvar og rettsforskning

De aktuelle retningslinjene er utformet av den bredt sammensatte nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH), som ved siste revisjon i 2021 besto av 16 medlemmer. Formålet med retningslinjene er å tilby forskningsmiljøene en selvstendig kilde til forskningsetisk refleksjon og kontinuering diskusjon i forskerfellesskapet. Det er altså ikke snakk om en lov eller et reglement, men et normativt redskap for forskerne og deres nærmeste ledere og samarbeidspartnerne.

Retningslinjene består i alt av 50 punkter, og det sier seg selv at mange av disse kan fortone seg til dels motstridene. Etikk generelt, og forskningsetikk i særdeleshet, består i stor grad av avveining mellom ulike og ofte motstridende hensyn. Derfor kan ofte løsrevne sitater lett bli gjenstand for feiltolkning hvis man ikke ser dem i en større helhet. Denne helheten har gått Enoksen hus forbi.

Hva betyr det at forskning er styrt av andre interesser?

Enoksen siterer følgende fra Punkt 1 i de forskningsetiske retningslinjene: Forskningens frihet, uavhengighet og kritiske korrektiv er nødvendig for å sikre tillit og troverdighet i samfunnet. Samfunnet er avhengig av pålitelig forskning som ikke er styrt av andre interesser, det være seg politiske, økonomiske, religiøse, strategiske eller organisatoriske interesser.

I avsnittet som følger dette sitatet hevder Enoksen at forskninga til Ravna og samerettsgruppa ved UiT er styrt av NSR og deres samarbeidspartnere på Sametinget. Hvis dette var sant, er jeg enig i at denne forskninga hadde brutt med retningslinjene.

Men selv om dette er sant i Enoksens hode, så er det ikke sant i henhold til NESH sin definisjon. Det nevnte avsnittet dreier seg om styring som fratar forskerne autonomi og frihet til å velge tema og metode, ikke forskere som frivillig «lar seg styre» ved å påta seg oppdrag for utenforstående aktører.

Det heter for eksempel under samme punkt: Forskningsinstitusjoner må ikke begrense eller kneble forskeres ytringsfrihet ved å vise til lojalitetsforpliktelser, krav om lydighet eller økonomiske og strategiske hensyn.» Og videre: «Forskningsinstitusjonene har ansvar for å beskytte sine ansatte mot utilbørlig press og styring også fra eksterne aktører.

At Ravna og noen av hans kolleger deler mange politiske synspunkt med NSR, betyr ikke at de er styrt av NSR. Hvis sammenfallende politiske synspunkt med utenforstående interesser skulle legges til grunn for å ekskludere forskning, ville det meste av samfunnsfaglig forskning bryte med de forskningsetiske retningslinjene. For det aller meste av denne typen forskning har politiske implikasjoner. Dette ville også bryte med andre viktige punkter i retningslinjene, for eksempel plikten forskerne har til å sørge for at forskningen blir anvendt i samfunnet. All oppdragsforskning ville vært uetisk i de tilfellene der forskerne og oppdragsgiverne deler politiske anskuelser og verdier.

Samarbeid med eksterne aktører er etisk legitimt

Men retningslinjene utelukker på ingen måte ikke samarbeid med eksterne aktører og heller ikke oppdragsforskning finansiert av eksterne interessenter. I punkt 37 heter det: Forskningsinstitusjonene fungerer i et samspill med resten av samfunnet. Når offentlige eller private aktører i samfunnet finansierer forskning, er det fordi de forventer å få noe igjen. Eksterne partneres forventning om å få nyttig og relevant kunnskap er legitim og ikke uforenlig med etisk forsvarlig forskning. Forskningsetikken stiller imidlertid tydelige krav til uavhengighet og åpenhet omkring kontraktsvilkår, eierskap og rett til publisering.

Dermed blir følgende utsagn fra Enoksen feil: Det er intet samfunnsoppdrag for universitetene at deres ansatte skal opptre som prosessfullmektiger eller rettslige medhjelpere i rettssaker. Å innta roller som fageksperter eller rettslige medhjelpere basert på forskningsbasert ekspertise er nettopp en del av akademias samfunnsoppdrag.

Hvis NSR eller fraksjoner på Sametinget vil bruke forskningsmiljøer ved UiT til oppdragsforskning, og eventuelt finansierer dette, så er dette ikke i strid med retningslinjene så lenge de overnevnte kravene til uavhengighet og åpenhet er tilfredsstilt. Det er ingen ting som tyder på at Ravna eller andre forskere ved UiT har vært utsatt for noe utilbørlig press fra NSR eller andre samiske grupperinger, og det er ikke heller påvist at noe har vært forsøkt holdt skjult.

Habilitet og opplysningsplikt

At Ravna i sin brede prosjektsøknad til forskningsrådet ikke har opplyst eksplisitt at han har deltatt som rettslig medhjelper i en spesifikk tvist som tematisk er omfattet av prosjektet, kan ikke oppfattes som et forsøk på å skjule vesentlige bindinger som kunne ha fått innvirkning på bedømmelsen av prosjektet. For det første er det utenkelig at fagkomiteen for samisk forskning og fagekspertene som har bedømt søknaden ikke har kjent til dette på forhånd. For det andre er det ikke diskvalifiserende i henhold til retningslinjene at prosjektlederen har tatt på seg et slikt oppdrag, snarere tvert imot (jfr. avsnittet ovenfor).

Enoksen blander sammen forvaltning og forskning når han skriver: Den som har representert en part i ei sak, er etter forvaltningsloven inhabil til å delta i behandlinga av samme sakskompleks. Og det er knapt noen grunn til å ha mindre strenge vilkår til habilitet når det kommer til forskning.

Forskere må vurdere sin habilitet når de deltar i komitéer og utvalg som tar forvaltningsmessige og politiske beslutninger, og når de deltar som fageksperter i bedømmelseskomitéer og lignende. Men det finnes ingen strenge habilitetskriterier for forskningen selv. Ingen er inhabile til å frambringe kunnskap. Slike begrensende kriterier vil komme på kollisjonskurs med forskerens frihet og uavhengighet til å velge tema for sin forskning, og ville i praksis føre til at forskere bare kunne arbeide med problemstillinger de ikke har et personlig forhold til. Det ville åpenbart føre kjedelig, uengasjert forskning av dårlig kvalitet.

Det er for eksempel svært vanlig i farmasøytisk forskning at forfatterne har økonomiske interesser av å presentere positive resultater av et gitt farmasøytisk produkt. Dette forhindrer ikke disse fra å søke forskningsmidler og gjennomføre og publisere forskning. Det er imidlertid vanlig å opplyse om slike bindinger når forskningen publiseres. Dette har Øyvind Ravna gjort i den ene publikasjonen som har tilknytning til oppdraget han blir kritisert for. I fotnote 1 til denne publikasjonen skriver han: Takk til statsarkivarene Yngve Nedrebø og Harald Lindbach for transkribering og bistand til dokumentsøk, samt til advokat Brynjar Østgård for anledning til å bistå han i Nesseby- og Gulgofjordsaken, noe som avdekket behov for studier av eiendomshistorien til Finnmark. Takk også til to anonyme fagfeller for nyttige merknader.

Enoksen avslutter sin kronikk med en oppfordring til Henriksen om å minne Øyvind Ravna og resten av samerettsgruppen om følgende formulering fra retningslinjene: Personlige meninger eller politiserte standpunkter bør ikke fremstilles som forskning. Han unnlater imidlertid å drøfte hva dette betyr, og dermed å påvise at dette Ravna og samerettsgruppa har gjort seg skyldige i dette. Ravna og kolleger har deltatt ivrig i samfunnsdebatten omkring samerettslige spørsmål, og de har brukt egne og andres forskningsresultater når de har presentert både personlige meninger og politiserte standpunkter. Dette er helt legitimt forskningsetisk; meninger og politiske standpunkter får større tyngde hvis de er forskningsbaserte. Det man må vokte seg for er å gi inntrykk av at bestemte meninger og politiske standpunkter følger entydig av et gitt sett av forskningsresultater.

Dette er nok en synd som mange forskere begår i vanvare, men Enoksen har ikke belagt at dette i større grad gjelder Ravna og samerettsgruppa enn andre samfunnsforskere.