Tre forskere fra Universitetet i Tromsø og en fra Bergen har tatt mål av seg å skrive en mentalitetshistorie der de med nye avanserte forskningsmetoder forklarer at nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms fikk langsiktige negative virkninger for oppslutningen om Arbeiderpartiet i de brente fylkene. Det er en forskning som revner i sømmene. Utsatt for kritikk fra historieprofessorene Einar Niemi og Hallvard Tjelmeland og fra forfatter Asbjørn Jaklin om mangelfull analysemetode klapper den sammen, ingen ny kunnskap er produsert, bare forvirring.

Det er ikke bare analysemetoden, men også kunnskapsgrunnlaget som gjør at denne forskningen havarerer. Det fører til at de fire forskerne, historiker Joakim Aalmen Markussen, samfunnsviterne Marcus Buck, Jonas Stein og Tor Midtbø bygger sine hypoteser på myter og ikke fakta om tvangsevakueringen. Det skjer fordi de forholder seg til utdatert kunnskap om hva som egentlig skjedde høsten 1944 og vinteren 1945.

Myten de bygger på er denne:

«For å demme opp mot sovjetiske styrker ble det besluttet at nær sagt alt som menneskehender tidligere hadde bygd, skulle ødelegges, og sivilbefolkningen evakueres.»

De slår fast at brenningen var «en beslutning som var motivert av militære hensyn alene.»

Dette stemmer ikke. Som jeg dokumenterer i min bok «Jevnet med jorden» var Wehrmacht imot brenningen og tvangsevakueringen. Hele den katastrofale operasjonen ble iverksatt utelukkende av politiske grunner, av leder av det sivile tyske styret i Norge Josef Terboven i kompaniskap med Vidkun Quisling og hans regjering. Fordi det var en politisk og ikke militær begrunnelse til grunn for brenningen og tvangsevakueringen var hele operasjonene en krigsforbrytelse. Ifølge Haag-konvensjonen om krigens lover har en hærfører kun lov til å iverksette den brente jords taktikk som et nødvergetiltak for å redde egne soldater fra å bli utslettet av en forfølgende armé. All annen storskala ødeleggelse som i Finnmark og Nord-Troms er å anse som en krigsforbrytelse. Der er loven nedfelt i Haag-konvensjonen krystallklar. Russerne fulgte ikke etter, likevel brant tyskerne og tvang folk fra sine hjem.

På grunn av lovens klare bokstaver kunne den øverste militære lederen for de tyske styrkene i nord, generaloberst Lothar Rendulic, etter påtrykk fra norske myndigheter, stå tiltalt for å ha utført krigsforbrytelser i Finnmark og Nord-Troms ved krigsforbryterdomstolen i Nürnberg.

Det er Finnmark og Nord-Troms sin store tragedie at han ble frikjent. Som jeg dokumenterer i «Jevnet med jorden» skjedde frifinnelsen fordi Rendulic løy i retten og at den norske etterforskningen mot ham var langt under pari og ikke i stand til å avsløre løgnene hans. Etterforskningen mot ham kom i gang for sent og med for få ressurser. Hadde Norge lagt flere ressurser inn i etterforskningen av Rendulic ville hans løgner kunne blitt avslørt og dømt.

Befolkningen i nord som var vitne til at deres egne hjem gikk opp i flammer har gitt en lang rekke vitnesbyrd på at de ikke kunne forstå den militære hensikt med å brenne og tvangsevakuere. Flere av dem bruker ordet krigsforbrytelse, som lensmannen i Nordkapp som nektet å assistere myndighetene fordi han så det som en «forbrytelse mot det norske folk». Han ble arrestert.

Det er et tankekors at de fire forskerne som vil produsere ny kunnskap om mentaliteten til finnmarkingene og folket i Nord-Troms unnlater å reflektere inn et så viktig vendepunkt som frifinnelsen av Rendulic og den umiddelbare og langsiktige virkningen den fikk hos folk flest.

De har ikke tatt inn over seg hvilken stor sak det ble da frifinnelsesdommen falt i 1948. Den ble både et glohett tema både i pressen med store fordømmende oppslag over at en krigsforbryter kunne få gå fri, og en stor sak i Stortinget.

Stortingsrepresentant Alfred Vågnes fra Finnmark fikk et enstemmig Storting til å fatte et avskyvedtak mot krigsforbryterdomstolen i Nürnberg som kunne frikjenne en krigsforbryter, og et krav om utlevering til Norge for ny rettsak her.

Da jeg vokste opp i Hammerfest på 1960-tallet hadde Nürnbergdomstolens prestisje for lengst trumfet folkets egen forståelse av hva de hadde vært utsatt for. Vi var dessuten innhentet av Den kalde krigen. Rendulics egen (bort)forklaring om at det var for å stanse russerne passet inn i tidsånden. Det var opportunt å holde fortellingen om den sovjetiske fare gående.

En seriøs mentalitetshistorie om brenningen og tvangsevakueringen bør ha reflektert inn at tyskerne som tapte krigen så til de grader vant fortellingen om «evakueringen» og hva slags kortsiktig og langsiktig effekt det fikk på befolkningen. At fire forskere i 2022 er som et ekko av den tyske propagandamyten er ikke til å tro. Det kan tyde på at de er mer fortrolig med å være i sin metodikks ekkokammer der fasinasjon for metoden er mer interessant enn de historiske kjensgjerningene de hevder å forske på.

  • Per Kristian Olsens siste bok er «Jevnet med jorden» (Aschehoug 2019) om tvangsevakueringen nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms.