Bakgrunn for det «åpne brevet» under: UiT Norges arktiske universitet er i gang med en ny strategi. Skissene som så langt kan leses er mangfoldige, og inkluderer bla. energi, klima, samfunn og miljø – og bærekraftig bruk av ressurser. I flere tiår har UiT hatt et noe «anstrengt forhold» til forskning på, og bruk av, ulike naturressurser – i alle fall ressurser som knyttes til energi: Fra kraftutbyggingen av Altavassdraget til debatten om mineraler til det grønne skiftet, f.eks. i Kvalsund. Og UiT har historisk vært svært ambivalent til petroleum, denne industrien som for nasjonen har vært veldig lukrative, men for andre betraktes som «sorte og fossil». Men om sterke krefter ved UiT ytrer motstand mot petroleumsnæringen, er det nyttig å huske at det innenfor denne næringen er en voldsom teknologisk utvikling som retter seg mot overgangen til et mer fornybart energisystem. Klarer forsknings-miljøene i Tromsø å bli relevante i denne raske dreiningen i bruken av ressurser – eller har det blitt brent for mange bruer til og fra Tromsøya, slik at forskning og utdanning i et nordnorsk ressursbilde – litt lettvint sagt – heller skal fortsette innsatsen hovedsakelig til andre tema enn energi og naturressurser?

«Kjære UiT,

Joda, jeg vet du har byttet navn, liksom fått nytt etternavn, men den gang jeg var ung og uerfaren, da var det nok med UiT. Jeg tillater meg å bruke det navnet du hadde den gang lot du meg inn og lærte meg opp. Det var heftige tider, og vi hadde fryktelig mye moro. Du var litt eldre enn meg, men fortsatt var du søkende og på leiting - forsøkte å finne din akademiske selv, finne din plass. Jeg var ung og likte alt, inkludert eldre, gamle ting. Men jeg var også utålmodig, og etter at vi kom så langt som jeg følte vi to kunne nå, da dro jeg. Bort. Ut i verden og videre i livet. Men det skal du vite: du var min første, og alt jeg lærte hos deg var liksom alltid med meg hvor enn jeg dro.

Nå, etter så lang tid, kan jeg kanskje komme med noen innrømmelser. For si det med ordene til en annen tromsøværing: «Det e sant at æ har’kje vært trofast». Det er lenge siden det var bare oss, og når det har gått såpass mye tid er det like greit å krype til korset, og jeg innrømmer: jeg har hentet studiepoeng – vi kalte det vekttall – og forskjellige grader som jeg vet betyr mye for deg, jeg fant slikt også andre steder, både i inn- og utland. Ja, jeg har endatil skrevet publikasjoner og bøker – noen vet du om, andre er det ikke sikkert du har oppdaget. Min kanskje litt naive holdning har vært at «det du ikke vet har du ikke vondt av». Men nå er jeg ikke lenger sikker.

Gjennom årene har vi hele tiden hatt et «av-og-på-forhold» du og jeg. Og ja, jeg vet at du ikke alltid har likt alt det jeg har gjort – jeg har forstått at noen av valgene mine, og mange av de jeg omgikk med – jeg vet at noe det jeg og mine bekjente har bedrevet, tidvis har vært litt tungt å svelge for deg. Jeg vet det, og kanskje skjønner jeg nå litt mer om hvorfor det ble slik. Men jeg angrer ingenting.

Den siste tiden har det likevel blitt verre mellom oss. Nå vil du helst ikke vite av meg og mitt. Jeg hører du sier at du vil utvikle deg, liksom få nye farger. Det er for så vidt greit for meg. Jeg kjenner mange litt tilårskomne som velger å bruke farger. Om fargebruken har så mye for seg, det er jeg litt usikker på – men det skal jeg la ligge nå.

Det kalde hvite og alt som hører til, det har du beskjeftiget deg mye med. Du bor jo i en del av landet som har mye hvitt store deler av året, så det skulle vel bare mangle. Også blått forstår jeg er viktig for deg, men jeg håper det ikke går deg helt til hodet. Det er tilstrekkelig mange selvhøytidelige eldre med blått på toppen. Men så er det dette grønne som du sverger til for tiden. Joda, jeg vet at det er fristende. Men ærlig talt, det er ikke spesielt originalt. Og sant å si er det fryktelig mange som slenger grønt på det aller meste. Om det er så nyttig med overfladisk grønnfarge vet jeg heller ikke. Men altså, jeg vet at det er mange som liker alt det grønne.

Som type har jeg ikke sansen for å legge ut om alle spennende steder, mennesker og møter jeg selv har opplevd. Synes nesten det blir litt som å gni salt i gamle sår. Jeg føler det nesten litt urettferdig at jeg har fått reist, jobbet og bodd så mange steder, mens du som tross alt var min første, du ble liksom igjen. Du ble der du var. Du er fortsatt på samme sted, men er blitt ganske mye større nå. Det er jo slikt som kan skje når årene siger på. Jeg kan også se meg i speilet og oppdage at tiden har gått – jeg er heller ikke ukjent med å bli kalt fossil-ditt og fossil-datt.

Uansett skal du vite dette: selv om jeg kan virke å være «fossil», så kommer jeg meg stadig rundt – møter fortsatt mange spennende mennesker og nye steder. Men jeg har ikke møtt så mange som deg – din standhaftighet og mange prinsipper er naturlig nok sjarmerende og prisverdig for mange. Slik var det en gang i tiden også for meg. Men når man blir eldre, får litt erfaring og kanskje lurer seg til andre impulser, da forstår man etter hvert at prinsipper ikke er nok. Til slutt blir standhaftige meninger ikke engang sjarmerende – de blir nesten mer plagsomme for de omkring deg. Også begynner mange å se en annen vei, se etter andre muligheter.

Når man kommer noe til års, lærer man også å bli mindre belærende. Jeg skal derfor ikke utbrodere så mye om hva jeg egentlig mener, hva jeg tror egentlig betyr noe. Men jeg håper du likevel vil høre dette her: I noen av de kretsene jeg beveger meg er energi og teknologi til både fornybarsamfunnet og for å nå bærekraftmålene det vi snakker mest om. Og på tvers av både kulturer og landegrenser er alle enige om at for å nå de overordnede globale målene, ja da behøver vi mangt og mye. Og det meste behøvde vi for både ti og femten år siden. I disse møtene med mennesker fra alle verdens hjørner, der er det ingen som baksnakker, eller snakker ned andre eller annet – der skal alt og alle med. Der er hjelper det ikke med grønnfarging – eller andre farger for den saks skyld.

Tilbake til oss – siden vi har et såpass langt forhold, og jeg tross alt kjenner deg ganske godt, vil jeg uansett altså at du skal huske at vi «fossile» også driver med mye spennende. Mye mer enn man kanskje tror. Vi driver også mye nytt, mange nye former. Mye er endatil grønt – selv byråkratene i Brussel og EU, så kjedelige de kan høres ut – har bestemt at gass er grønt. Om det er pirrende nok for deg, det vet jeg selvsagt ikke. Men vi er mange som holder på med slikt som dette, det er mange beilere om alt det nye. Det må du huske når du kanskje skal ut å vise frem hva du kan. Som gamle kjente er det ellers også litt trist at jeg så sjelden hører at du nevnes eller trekkes frem, når jeg mange andre steder får gleden av både å høre og å delta på alt det spennende som foregår. Det kan selvsagt være meg, men jeg har altså enda ikke hørt at noen har nevnt deg. Selv er jeg også usikker på om jeg skal våge meg til å trekke ditt navn frem, kanskje forsiktig forslå deg. Jeg vet jo ikke helt hva du vil.

Så kjære UiT, forstår jeg det slik at du nå skal flørte deg innpå noe med ressurser og energi og sånn? Du likte ikke så godt det jeg drev med, men vi har begge kommet oss videre. Du vil nok uansett klare deg helt fint – du styrer jo uansett ganske enerådende i nord. Det får du helt sikkert fortsette med, og fargene dine er du gammel nok til å velge selv.

Når vi nå uansett skal videre du og jeg, og vi må vel begge være så ærlige at ingen av oss vet om vi skal gå sammen – eller hver for oss, eller om vi nå velger fargene grønne, blå, sorte eller hvite. Men videre skal vi nok på et vis, og om ikke annet håper jeg vi begge fremover kan bli litt mindre fargeblinde, hver på vårt vis».