«Etikken spiller – efter min oppfattelse – en så grundlæggende rolle for den juridiske forskning, at den lett overses.»

Slik formulerte Henrik Zahle, professor i rettsfilosofi ved Universitet i København, seg i en artikkel fra 1995 (Forskningsetik som udviklet i juridisk forskning). Artikkelen er nærmere omtalt av jusprofessor Marit Halvorsen i Tidsskrift for rettsvitenskap 5/2018 (Forskningsetikk for jurister).

Å overse etikken er nettopp det Nordlys sin politiske redaktør Skjalg Fjellheim har kritisert jusprofessor Øyvind Ravna for. En kritikk som har falt professor emeritus Kristoffer Rypdal tungt for brystet. I tre innlegg på Nordnorsk debatt, det siste den 23. mai, har han prøvd å reinvaske Ravna fra kritikken som Fjellheim, og seinere også jeg, har kommet med.

Les også

Forskningsetiske retningslinjer skal ikke brukes til sensur og kansellering av forskning

Det er grepet ut av lufta når Rypdal hevder at Fjellheim og jeg har krevd at UiT skal sensurere og kansellere Øyvind Ravnas forskning. Det vi har gjort, er ikke anna enn å kreve at også Ravna må følge et viktig krav som Henrik Zahle også framheva: «Etik indgår imidlertid som integrert i hvert et skrit, forskeren tager.» Etikken må følgelig være til stede også når forskeren søker om midler til et forskningsprosjekt.

Det er heller ikke riktig når Rypdal påstår at jeg har anført at forskninga til Ravna og samerettsgruppa ved UiT er «styrt» av NSR og deres samarbeidspartnere på Sametinget. Det jeg har påpekt, er at Ravna og samerettsgruppa ikke har opptrådt som noe korrektiv til politikken som flertallet på Sametinget har forfekta, men i stedet har fungert som klakkører og hjelperyttere til dette flertallet hvor NSR og deres samarbeidspartnere inngår.

Rypdal later som om rollene som fagekspert og rettslig medhjelper i praksis er de samme. Her tar han grunnleggende feil.

En rettslig medhjelper skal per definisjon være partisk. På samme måte som dette er oppgaven til en advokat. For det er parten advokaten og rettslig medhjelper skal bistå. Å bistå en part i ei rettssak er ikke en del av akademias samfunnsoppdrag.

Marit Halvorsen berører skifte mellom praksis og forskning i ovennevnte artikkel: «Det viktigste forskningsetiske påbud må være at den som utnytter sine forskjellige posisjoner til å fremme bestemte juridiske synspunkter, er åpen om sin institusjonstilknytning i enhver sammenheng slik at mulige habilitetsspørsmål i vid forstand legges åpne.»

Dette påbudet har Ravna unnlatt å følge når han ikke har opplyst om sine ulike roller med tilknytning til samme sakskompleks. Da han skreiv sin artikkel i Tidsskrift for rettsvitenskap 2-3/20 om hvordan jordutvisningsresolusjonen av 1775 skulle forstås, unnlot han å nevne at han sjøl hadde vært rettslig medhjelper i ei rettssak hvor dette hadde vært et sentralt tema. Han opplyste heller ikke om denne rollen da han søkte om forskningsmidler for å forske på samme tema. Og som jeg kommer tilbake til nedenfor, opplyste han heller ikke om dette da han seinere publiserte en artikkel som er opplyst å være en del av forskningsprosjektet.

Rypdal prøver å bagatellisere disse unnlatelsene. Han velger å holde seg med ei oppfatning om at habilitetsvurderinger for en forsker bare får anvendelse hvis man er medlem i en komite eller et utvalg som tar beslutninger eller er medlem i en bedømmelseskomite. Det er ei uriktig oppfatning. Habilitetskrav gjelder også når forskeren bedriver forskning.

At en forsker ved publisering av sin forskning gjør oppmerksom på sin tilknytning til saksfeltet, vil aldri kunne reparere at man har unnlatt å opplyse om samme tilknytning ved søknad om forskningsmidler.

I tillegg kommer at Ravna heller ikke har gitt riktige opplysning om sin tidligere tilknytning i fotnota som Rypdal siterer fra. Her har Ravna takket for at han fikk anledning til å bistå advokat Brynjar Østgård. At han har opptrådt som rettslig medhjelper og dermed har bistått en part i sakene, har han unnlatt å opplyse om.

I Rypdals verden vil overholdelse av habilitetsregler gi oss kjedelig og uengasjert forskning av dårlig kvalitet. Det forundrer meg at Rypdal tar så lett på habilitet som er en sentral del av kravet til forskningsetikk.