Havforskningsinstituttet holdt 10. juni et webinar, med tittelen «En snarvistitt innom kystforskning i nord».

Et av temaene var hvordan de gjennom forskning har kartlagt havstrømmene, og hvordan dette kan påvirke spredning av lakselus, lokalt og regionalt.

Jeg stilte et spørsmål til foredragsholderen, om denne kunnskapen har påvirket plassering av nye oppdrettsanlegg, eller medført at man har endret lokalisasjon av lakseoppdrettsanlegg som har vist seg å være spesielt utsatt for å spre lakselus ut av sitt område som følge av lokalt «ugunstige» havstrømmer.

Nei, det kjente de ikke til, og de var heller ikke blitt spurt om denne kunnskapen av tildelingsmyndighetene før konsesjoner og tildeling av lokalisasjon har blitt gitt.

Det er mitt inntrykk at så godt som alt nytt og innovativt næringsliv som tar landets naturressurser i bruk, får tillatelse til dette - før man har tilstrekkelig oversikt over de miljømessige konsekvenser. Det være seg forurensning, spredning av sykdom, parasitter og uønskede arter, fortrengsel eller forringelse av eksisterende biotop for allerede etablert liv, eller grunnlaget for annen næring.

Så følger gjerne i festtalemodus lovnader om at man skal forske på konsekvensene. Som om de blir mindre av å bli kjent. Men verre enda, når forskningen kan dokumentere uønskede effekter, og kan gi råd om endret eller bedre praksis, så tas kunnskapen knapt i bruk.

Trolig har vi aldri tidligere hatt så mye kunnskap om konsekvensene av menneskets utnyttelse og utvinning av naturressursene, men allikevel så klarer vi ikke å etablere en forvaltning som tar dette proaktivt i bruk. Så lenge følgene rammer en tredjepart som ikke er sterk nok til å forsvare sine interesser, eller konsekvensene ikke blir synlige før om en generasjon, eller to, så lar vi det stå til.

Forskning må ikke være pynt på kaka. Den må tas i bruk. Slik vi nå ser at naturressursene i nord søkes benyttet, utnyttet, og utvunnet i et stadig større omfang, vil det mest forsvarlige være forskning først.