I vår generasjon hoppet nesten alle unger på ski. Noen hadde hoppski, mens andre hoppet på det de måtte ha. Det var hoppbakker bygd på dugnad i hver eneste bygd og by. På denne tida var hopp en breddeidrett og en nasjonal paradegren.

Men slik er det ikke lenger. Hopp har blitt en særidrett. Ungdom i dag har andre interesser enn skihopping. De fleste av dem tilbringer mesteparten av fritida si bak en skjerm.

Likevel blir det i dag diskutert om det skal brukes flere hundretalls millioner på å bygge en ny Arktisk Arena for vintersport i Tromsø. Kritikken har vært spesiell krass mot å bygge en ny og kostbar hoppbakke for en håndfull entusiaster i en sport som er i kraftig nedoverbakke.

Vi synes det er flott at en person som Johan Andre Forfang har gjort det godt i hoppbakken og at han flagger Tromsø som sin fødeby. Hans eget forbund belønner han imidlertid med «peanøtter» for hoppinnsatsen sin. Derfor sliter han i følge lokale avisoppslag med å få sin personlige hoppøkonomi til å gå i hop.

Dette viser vel nettopp at hopp ikke lenger er spesielt attraktivt for publikum, sponsorer og media. Disse velger åpenbart å bruke budsjettene sine på andre aktiviteter enn hoppsport.

Forfang uttrykker en smule selvmedlidenhet når han forteller at han måtte forlate hjembyen som 15-åring og dra til Trondheim for å kunne utvikle seg som skihopper. Også dette er et svært dårlig økonomifaglig argument for å bygge en internasjonal hoppbakke i byen.

Er det med utgangspunkt i talentproduksjon, burde kanskje heller en nordnorsk internasjonal hoppbakke ligge i Alta. Det var denne byen som fostret hopplegenden Bjørn Wirkola. Også dagens kvinnelige storhopper, Anna Odine Strøm, kommer fra Alta.

Forfang, som andre store skihelter, vet sikkert at gjennom historia har mange nordnorske ungdommer tidlig valgt å forlate sine barndomshjem for å kunne realisere sine talenter, ambisjoner og drømmer. Tusentalls ungdommer har dratt til byer for å få utdanning. Dette gjør de fortsatt fordi de vet at det ikke er et økonomisk grunnlag for en høgskole eller en medisinerutdanning i hver eneste by.

Det kan dessuten være fruktbart å dra til større miljøer for å møte andre, lære nye ting og oppnå mestringsfølelse. De som reiser ut, er selvfølgelig velkommen tilbake. Da tar de med seg oppdatert kunnskap, nye ferdigheter og en god porsjon nordnorsk entusiasme. Flere av oss som har vært gjennom slike prosesser, har i sum opplevd utflytting og tilbakeflytting mer som en berikelse enn en byrde.

Tromsø kommune har gjort og gjør en fantastisk jobbe med å utvikle infrastruktur og omgivelser for sin befolkning og tilreisende slik at vi kan nyte vinteren på ski i nærområdene. Dette gir stor glede for mange uten store private eller offentlige kostnader. Tilbudet er bekvemt og tilgjengelig for mange. Det gir helsebot og flotte naturopplevelser.

Det vil alltid være noen som ikke får oppfylt sine ønsker når det gjelder idrettstilbud. Skulle det dukke opp et Tromsø-talent på skøyter vil dette neppe danne et grunnlag for en innendørs skøytehall i byen. Også skøyter er en vinteridrett som også har sett sine beste (runde)tider.

Når Forfang og andre hoppentusiaster hevder at Tromsø fortjener en hoppbakke av internasjonal størrelse, snakker de om sin «syke mor». Dette blir enda mer navlebeskuende når en vurderer toppidrett opp mot friluftsinteresser for allmenheten. For ikke å nevne andre typer idretter, friluftsliv, fritidsaktiviteter, utdanning, eldreomsorg med mer.

Enhver kommune har plikt til å prioritere sine investeringer og driftsbudsjetter med utgangspunkt i reelle og fremtidige behov for en samlet befolkning. Da er det et svakt å vise til et hopptårn som lyser i horisonten, men som de færreste vil, ønsker eller våger å bruke. Der Forfang ser et hopptårn, ser mange av oss andre et luftslott.

Norge er et lite land, og Nord-Norge en stor utkant. Vi må prioritere pengebruken vår på en klok måte. Vi kan ikke tillate oss å investere tungt i tomme internasjonale hoppanlegg, selv om tilhengerne har en Forfang og noen får hoppentusiaster på laget.