1. desember kunne vi lese på nrk.no at Forbrukerrådet anbefaler forbrukerne å beholde spotpris på 4 kr pr. kW framfor å gå inn på en fastprisavtale der prisen kun var 10 % av spot. Altså, Forbrukerrådet anbefaler forbrukere å betale 4000 kr for strøm i stedet for 1000 kr. Samtidig kan vi lese at direktørene i kraftselskap benytter seg av fastpris.

Hvordan kan en forstå dette bisarre rådet fra Forbrukerrådet?

Svaret ligger helt tilbake til 1994, den gang Gro Harlem Brundtland var statsminister, og de siste lederne i Arbeiderpartiet la fra seg kjeledressen for godt, ikledde seg dress og slips og blei bedre kjent på Oslo Børs enn på Youngstorget.

I april 1994 oppnevnte regjeringen Brundtland utvalget som la fram NOU 1995:21 Organisering av forbrukerapparatet.

I EU-året 1994 arbeidet Arbeiderpartiet for å få Norge inn i EU, fikk oss inn i EØS og håndplukker folk med sterk markedsideologisk tilknytning til det meste, også til å finne ut hvordan forbrukerapparatet skulle organiseres.

Ved å bla i innstillingen, ser vi at ord som «marked» «valgfrihet» og «deregulering» går gjennom saksframlegget som en rød tråd. Her har jeg tatt noen delvis tilfeldige sitater fra dokumentet som viser ånden som rådet i utvalget.

Først et sitat fra utvalgets mandat: «Utvalget skal legge vekt på å komme frem til løsninger som kan bidra til en effektiv utnytting av samfunnets ressurser innenfor de rammer som i dag bevilges av det offentlige til forbrukerformål.»

Det følgende her er fra utvalgets egen tekst: «... formål er å skape balanse mellom forbruker- og næringsinteresser gjennom etablering og oppfølging av spilleregler for samhandlingen mellom partene i markedet, og gjennom å bidra til informerte og bevisste forbrukere.»

Forbrukerne skal «finne sin rolle i markedet» «kunne utnytte mangfoldet av varer og tjenester»

Vi hører at «Avvikling av reguleringer og åpning for konkurranse er imidlertid en fellesnevner for utviklingen i størstedelen av den vestlige verden de siste årene. Utviklingen understøttes av den tettere økonomiske integrasjonen over landegrensene.»

Og til slutt skriver utvalget dette om elektrisitet: «Forbrukerne kan nå fritt velge leverandør av strøm, og prisene dannes i markedet. Fra og med 1995 er det satt et tak på gebyret ved skifte av leverandør, slik at valgfriheten blir reell også for husholdninger.» (min utheving)

Forbrukernes hovedinteresse skal altså, med bakgrunn i denne NOU-en, nå være å «fritt velge leverandør av strøm» mens prisen skal «dannes i markedet». Forbrukerrådets oppgave er ikke lenger å sørge for sikker levering av strøm til fornuftig pris, men å sørge for at jeg som forbruker fritt kan velge leverandør. Høres det kjent ut?

Det er nesten så man føler seg fristet til å si: «Gud velsigne det frie markedet!» mens han kanskje heller skulle velsigne oss forbrukere som er prisgitt markedet med velsignelse av den institusjonen som nå segler under falskt navn, «Forbrukerrådet!». Rådene fra dette organet er selvsagt helt verdiløst i et knapt marked. De burde selvsagt anbefalt forbrukerne å ha en fast avtale som gir forutsigbarhet og også er billigst på sikt.

Hvorfor velger de som kjenner markedet best fast pris? Selvsagt fordi de veit at de vil tjene på det! Her er et regnestykke: Dersom du betaler 5 ganger fast pris i 1 måned (desember). Hvor mange måneder må du ha det halve av fastprisen for å tjene inn det du betalte i desember? Svar: 10 måneder med samme forbruk som desember!

Hadde Forbrukerrådet anbefalt oss forbrukere å inngå langsiktige kraftavtaler hadde vi forbrukere fått mye billigere strøm, foruten at vi hadde sluppet tilbudspresset fra alle som tilbyr oss billig strøm innbakt i uforståelige tilbud.

Markedets våte drøm er selvsagt at overskuddet fra kraftselskap og ikke minst Statskraft, skal gå rett i lomma til store kapitaleiere i stedet for til stat og kommune. Dit er vi heldigvis ikke kommet ennå, selv om både Høyre og Frp har arbeidet for å avskaffe hjemfallsretten som hindrer at kraftselskap kan selges på børs.

Min våte drøm er derimot at Stortinget får på plass et regime som legger til side vekstideologien og får på plass en balanse mellom tilbud og etterspørsel. En kan ikke bruke tierevis av milliarder på elektrifisering, uten å se på hvilke konsekvenser det får for naturødeleggelser og pris til vanlige forbrukere.

Mens den norske stat subsidierer en stor Tesla med 400 000 kr, brukes det kun småbeløp på tiltak som kan få ned strømforbruket. De store pengene går til samfunnets aller rikeste mens den jevne borger straffes med skyhøy strømpris ettersom den samme subsidieringa presser opp strømforbruk og dermed pris.

Nå må også Forbrukerrådet på banen og kreve fornuftige tiltak som kan sikre forbrukerne lavere strømutgifter.