Gå til sidens hovedinnhold

For at rett skal bli rett, Steinar Pedersen

Vranglesing som metode - politiker eller historiker?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Historiker Steinar Pedersen er sterkt engasjert i FeFo sin behandling av den såkalte Karasjok-rapporten, men bommer stygt når han skal beskrive direktørens arbeid med den.

La meg understreke at jeg er enig med ham om at staten gjorde urett mot samene. Finnmarksloven er et viktig oppgjør med det. Derimot har jeg aldri sagt at staten eide Finnmark fra gammelt av. Derfor kan jeg heller ikke ha brukt Pedersen sitt historiske arbeid for å påstå det slik han hevder i FD 21.11.2020.

Finnmarkskommisjonen sin rettighetskartlegging handler litt enkelt sagt om å finne ut hvordan livet i Finnmark var før, og avgjøre hvilke juridiske rettigheter som følger av det. FeFo er gjennom Finnmarksloven pålagt å bidra i dette arbeidet. Hovedsakelig har FeFo vært enige med kommisjonen, men også av og til uenige. I de to sakene som har vært i Høyesterett – Stjernøya-saken og Nesseby-saken var FeFo enige med kommisjonen. I rapporten for felt 4 Karasjok (bind 1) er direktøren enig med mindretallet i kommisjonen som gjelder eiendomsretten til hele kommunen, og har derfor innstilt på at FeFo ikke skal godta kommisjonens konklusjon. Jeg anerkjenner at lokalbefolkningen i Karasjok har sterke bruksrettigheter, men mener kommisjonen sin konklusjon om at de eier utmarka står på et altfor usikkert grunnlag.

Steinar Pedersen er nok enig med meg om at alt må på bordet dersom vi skal kunne vurdere hva slags faktisk, juridisk og historisk grunnlag Finnmark sine røtter står på, herunder også statens rolle. Bare sånn kan rett bli rett. Det å vise til at staten oppfattet seg som grunneier i Finnmark er ikke det samme som å være enig med den. Men vi kommer ikke unna at det ifølge Høyesterett skal gjøres en bred vurdering av lokalbefolkningens bruk og opptreden de siste 100-150 åra, og dette skal holdes opp mot andre disposisjoner der også statens disposisjoner inngår, selv om utgangspunktet ikke var riktig.

Dessuten: Når jeg viser til at folk i Ávjovárri reiste til Tana eller på fiske til kysten, så svekker det selvsagt ikke rettighetene til befolkningen i Ávjovárri. Det viser imidlertid at området ikke var isolert som mange nok tror. Folk flyttet på seg og brukte ressurser over et mye større område. Det samme viser det faktum at reindriftssamer fra andre deler av Finnmark også brukte Ávjovárri. Det var, som i dag, utstrakt felles bruk av i hvert fall store deler av Finnmark.Er det ikke nettopp det også Pedersen hentyder i følgende sitat i hans innspill til direktørens utkast: "Jeg ser nå at dette faktisk kan være et utslag av en fellessamisk rettspraksis og forvaltning av land og vann, uten å ha mulighet til å gå nærmere inn på det her." Tar han da til orde for at det har vært en fellesforvaltning av hele Finnmark så ligger vel dagens ordning snublende nær. Jeg kan ikke fatte og begripe fornuften i å bruke den urett som er begått overfor det samiske folk for å splitte det samiske folk i Finnmark. Skal gammel urett brukes til å gjøre ny urett, som særlig går ut over samene ved kysten som har tapt mest? Derfor er det eneste riktige å holde seg strikt til det Finnmarksloven anviser, etter de føringer som er lagt av Høyesterett.

25. november skal styret i FeFo behandle vår vurdering av Finnmarkskommisjonen sin Karasjok-rapport. Normalt deltar ikke jeg i polemikk om saker som skal til styrebehandling. I dette tilfellet er det framsatt såpass grove beskyldninger at det ble nødvendig.

Kommentarer til denne saken