Gå til sidens hovedinnhold

Folkets maktavgivelse og demokratiet i Norge

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det har vært klart siden opplysningstiden at ethvert individ som innlemmes i et samvelde, som nasjonen Norge er, avgir makt til samveldet. I Norge er summen av denne makten ivaretatt gjennom frie valg der hver innbygger kan stemme frem de man har tillitt til at vil ivareta makten i henhold til sine egne perspektiver. Stortinget, domstolene og regjeringen i enhetsstaten Norge får denne makten fra alle oss; de er sammen suverene så lenge grunnloven gjelder. For flertallet symboliserer fortsatt Kongen og kongemakten denne enheten vi er; alle innbyggerne i Norge. Når tilhengere av å avsette kongemakten nekter å reise seg for kongen ved høytidelige seremonier er det selvsagt å spytte på det symbolet kongen representerer; ikke på kongen.

Den maktoverføringen som skjer fra oss alle til de folkevalgte og embetsverket baserer seg på at vi fortsatt aksepterer måten makten forvaltes på; heldigvis er oppslutningen omkring for eksempel Stortinget betydelig i det norske folk (80%) og vår styreform synes ikke å være under noen umiddelbar trussel. Likevel er det tegn i tiden som indikerer at demokratiske verdier er under angrep i hele vesten; der sterke krefter gjerne ønsker å bruke vår felles maktavgivelse til deres sak uavhengig av hva folket måtte synes. Teknokratiet, basert på naturvitenskapens overlegenhet i mange sammenhenger, er i anmarsj; noe vi i stor grad har sett overta statsstyringen under koronakrisen.

Mange personer i de vitenskapelige miljøene, gjerne blandet sammen med bekymrede og sinte ungdom, krever i mange sammenhenger å bruke summen av folkets makt til sin sak. Organisasjoner som «Extinction rebellion» anser deres egen sak viktigere enn demokratiet og nekter å vente på at vårt demokrati skal handle i henhold til deres overbevisning. At folkets maktavgivelse tas som gitt av de mange som mener den bør benyttes til deres sak kan være et frø vi ikke vil så; hvor langt vil folket akseptere å bli behandlet som ute av stand til å vurdere sitt eget beste? Den arrogansen som utvises av enkelte akademiske miljøer er intolerant og merkverdig uklok med tanke på at det generelt sett er lurt å respektere andres meninger i et demokrati; det er tross alt deres makt som brukes. Da personer som Gro Harlem Brundtland kaller de som tviler på klimaendringer «umoralske» er det en antydning mot at disse menneske er onde og må forståes som et intolerant forsøk på umyndiggjøring.

Denne valgkampen har likevel sådd nye overraskende uromomenter inn i vårt demokratiske system. Prosessen for sammenslåinger av fylker, i tillegg til en del andre reformer opp mot politi etc., skulle vise seg å bli så vanskelig å gjennomføre at store deler av folket åpent opponerte. Det er folkets privilegium å kunne velge nye folkevalgte når et nytt valg kommer; men det er fortsatt den sittende regjering og storting som forvalter makten. At man i Finnmark gikk aktivt inn for å hindre gjennomføringen av sammenslåingen med Troms, under påskuddet av en halvprofesjonell og problematisk «folkeavstemning», kan ikke forståes som annet enn et angrepet på vår konstitusjon. At det blir valgkamp omkring upopulær politikk fra makthaverne er uproblematisk; det spesielle i denne valgkampen er at man i flere tilfeller har valgt å aktivt støtte sivil ulydighet mot stortingsvedtak; noe som vil si at man spytter på kongeriket Norge, ikke sine politiske motstandere. Hvordan skal for eksempel en ny regjering kunne legitimt gjennomføre nye stortingsvedtak i regioner hvor opposisjonen sitter med makta? Er vi fortsatt en enhetsstat om flere vil følge Finnmarks eksempler som stat i staten; eller som man selv sier det «herre i eget hus»? Skulle denne strategien gi «gevinst» etter valget er det en enestående skamfull måte å oppnå makt på.

Den samme merkverdige motstanden mot folkestyrets makt ser vi i Nussir-saken; hvor politiske partier og sametinget aktivt forsøker å forhindre iverksettelsen av et prosjekt demokratiet har valgt å gå inn for. Det er ikke spesielt at et vedtak kan skape motreaksjoner fra radikale krefter som ikke anser demokratiet i nåværende form som det beste alternativet for forvaltningen av folkets maktavgivelse; men det er spesielt at de som søker å bruke folkets makt, sametinget og politiske partier, aktivt går inn for å forhindre iverksettelsen av stortingets beslutning.

Historiens gang er full av eksempler på feiltrinn som ikke var åpenbart ødeleggende for samtiden, men som senere skulle vise seg å bli fatal. Krefter som spytter på demokratiet vårt og kongerike Norge insinuerer at de ønsker noe annet; trolig til forskjell fra de fleste av oss. Jeg ønsker ikke denne utviklingen velkommen og vil anmode alle mine medborgere til å delta aktivt i og verne vårt demokrati; med en grunnleggende forståelse for at vår felles makt ikke bør brukes eller eies av noen alene. Vi reiser oss for kongen; for han representerer oss alle og ingen andre.

Kommentarer til denne saken