Forholdene til folkeretten i i arealsaker, slik man ser det i Fosen dommen, er ikke en ny problemstilling. I den svært opphetede debatten som nå pågår kan det se ut som at mange sitter med oppfatningen av at dette er nye momenter i saksbehandling, ting som man i norske kommuner ikke har vært klar over. Dette er ikke riktig.

Problemstillingen har vært kjent lenge og flere kommuner har stått i den, men uten at de har laget så mye støy rundt det. Dette har jo blitt betydelig endret de siste dagene. Slik sett er det som nå skjer i Oslo svært interessant, sett fra et kommunalt synspunkt. Det kaster et sterkt medialys på tunge byråkratiske problemstillinger som kommune-Norge lenge har vært alene om å forsøke å løse. Man ser også at styrken i konfliktnivået er høy, og dette aggresjonsnivået oppfattes nok som overraskende for mange.

For kommunale planleggere er dette imidlertid ikke overraskende.

Lenge før dommen i høyesterett i Fosensaken falt har Hammerfest kommune jobbet med arealsaker der brudd på folkeretten har vært tema. I to konkrete saker har kommunen blitt anklaget for å bryte menneskerettighetene som reindriftsnæringa har fått gjennom sin status som urfolk og sin kulturutøvelse.

Den ene saken er en gang og sykkelsti som kommunen ønsket å bygge, det andre er et stort industriprosjekt på Strømsnes utenfor Hammerfest. Disse to prosjektene er svært ulike i størrelse og omfang, men dette viser at problemkomplekset ikke begrenser seg til kjempestore vindmølleparker på Fosen. Det gjelder også for små og enkle trafikksikringstiltak som kommuner i Nord-Norge forsøker å etablere.


Det er derfor et sterkt behov i kommune-Norge for å få på plass gode retningslinjer for hvordan arealprosesser i reindriftsområder skal foregå. I saken rundt Strømsnes, hvor kommunen ble møtt med innsigelse til arealavsetningen, ble problemkomplekset og saken sendt til miljøverndepartementet for endelig avklaring. Denne avklaringen ble gjort i 2012, hvor kommunen fikk medhold.

Etter at en påfølgende reguleringsplan ble vedtatt i kommunestyret, klaget reinbeitedistriktet kommunens vedtak inn til statsforvalteren med påstand om brudd på folkeretten. Statsforvalterens juridiske avdeling tok reindriftas klage til følge og opphevet kommunestyrets vedtak. Samtidig opphevet de også i praksis departementets vedtak fra 2012. Siden har saken stått fastlåst uten at overordnede myndigheter har kunnet skissere noen farbar vei ut.

Statsforvalteren har sendt saken tilbake til kommunen og ber kommunen finne en løsning. Løsningen som man da håper på er at kommunen og reindrifta skal bli enige om en samlet disponering av areal som tilfredsstiller begges arealmessige behov. Kommunen og distriktet har en svært god dialog og forstår hverandres utfordringer godt, men det er likevel en grunn til at saken i sin tid ble oversendt til departementet. Man kom ikke til enighet om disponeringen av arealet på Strømsnes.

I bakgrunnen for hele problemstillingen lurer rettsapparatet og en mulig rettsprosess som vil kunne gå hele veien opp til høyesterett. Det er dette vi har sett i Fosen-saken.

Når nå regjeringen sier at de skal gjøre hva de kan for å løse problemstillingen på Fosen, er dette godt nytt. Men samtidig må man gjøre mer enn å bare rette opp i denne ene saken, slik at konfliktnivået på Fosen stilner. Man må få på plass en planfaglig praksis som gjør at man unngår å havne i slike situasjoner i fremtiden.

Slik situasjonen er nå har man mistet forutsigbarheten i plansaker i reindriftsområder. Kommunen ser at tiltakshavere i større grad enn før er skeptiske til å sette i gang planarbeid i reindriftsområder, fordi utfallet av arbeidet er uforutsigbart. Vi ser også at både tiltakshavere og reindriftsutøvere i større grad stiller med advokatbistand i arealsaker.

Dette er ikke en god utvikling, verken for de som skal bygge, de som skal bo eller for de som skal drive med rein i Nord-Norge. Det er heller ikke bra for de som er saksbehandlere i kommuneadministrasjonen.