Flykninger fra krigen i Ukraina begynner å komme til Norge, også til Tromsø. Det er bra og vi skal ta vel imot dem. De som ankommer nå er de som her greid å flykte i en relativt tidlig fase av krigen og er kvinner, barn og eldre. Ektefellene, fedrene og guttene tok farvel med dem på grensa og snudde for å delta i krigen mot russerne. De som kommer hit nå har ikke fysiske skader etter å ha blitt rammet av eksplosjoner, kuler og granater. Men de har med seg traumatiske opplevelser fra krigens redsler som kan ha gitt dem andre skader som må håndteres.

Kommunenes forberedelser omfatter et mottakerapparat som ivaretar de akutte behovene for et sted å bo, helseoppfølging og registrering av individuelle behov og i neste omgang varig bosted, skolegang for barna og arbeid eller omsorgstilbud for de voksne. Men like viktig er det å forberede at mange av dem, trolig alle har vært igjennom meget belastende opplevelser som kan skape traumer.

Psykologiske traumer er en lidelse som oppstår som en forsinket reaksjon på en kortvarig eller langvarig belastende livshendelse av usedvanlig truende eller katastrofal art. Krigserfaringer er nettopp belastende livshendelser av truende eller katastrofal art. Det betyr at ukrainske flykninger som kommer hit kan få forsinkede reaksjoner av mer eller mindre alvorlig art. Dette må kommunen være forberedt på.

Det som skjer når man opplever en truende eller katastrofal livshendelse er at kroppens alarmsystem aktiveres og blir stående aktivt på så lenge man befinner seg i den katastrofale situasjonen. For disse flykningene kan det ha vært i ukesvis. Hjernens alarmsentral, den mandelformede kjernen amygdala, reagerer på fare og sender signaler til binyremargen som produserer adrenalin. Dette har vi alle opplevd når vi blir truet eller skremt og det øker hjerteraten, blodtrykket og respirasjonen slik at kroppen kommer i beredskap for å kjempe eller flykte, det vi kaller «fight or flight or freeze response».

Denne responsen skjer lynraskt og lenge før «fornuftshjernen» rekker å reagere. Men amygdala sender også signaler til hippocampus, som betyr monsterhest og ser ut som en sjøhest. Hippocampus er en kompleks hjernestruktur som spiller en viktig rolle i læring og hukommelse. Den hjelper til med å fremkalle faktahukommelse og spatial hukommelse. Faktahukommelse eller eksplisitt hukommelse er for eksempel å huske hva man skal si i en samtale, mens spatial hukommelse er for eksempel å huske hvor man går eller kjører for å komme fram til et bestemt sted. Hippocampus er også viktig i å overføre korttidshukommelse til langtidshukommelse. Når hippocampus aktiveres i en farefull situasjon vil den søke i faktahukommelsen og avklare om situasjonen er reelt farlig eller ikke.

Når kroppens beredskapssystem aktiveres over lang tid blir hippocampus mer og mer sensitiv for situasjoner som ligner stress og vi får tilslutt en forgiftningseffekt med celledød. Disse hjernefunksjonene nevnes her fordi flykningene fra Ukraina har vært utsatt for katastrofale hendelser som har aktivert kroppens beredskapssystem over lang tid. Det er potensiell fare for at noen av flykningene har fått eller vil kunne få hukommelsesproblemer og problemer med å reagere adekvat på normal stress.

Personer med traumatiserende opplevelser kan også utvikle «flash backs» og frys-reaksjoner når de opplever situasjoner som forbindes med katastrofeopplevelsene. De vil også kunne ha vanskeligheter med å snakke om det fordi faktahukommelsen (hippocampus) er skadet. Jeg skvatt litt da Målselv kommune forbereder å ta imot mange flykninger fra Ukraina under Cold Response militærøvelsen som nå pågår i området. Hvis tanks, militærhelikoptre og jagerfly beveger seg nær boligområder vil det kunne aktivere kraftige reaksjoner hos flykningene.

Beredskapen i kommunene for å motta disse flykningene må, foruten de nødvendige livsbetingelsene og omsorg, også å kunne hjelpe dem med å håndtere traumereaksjoner. Det viktigste er at de opplever trygghet og varme, men nødvendig traumehåndtering omfatter også at de har mulighet til å snakke om de katastrofale opplevelsene. Dette kan mennesker uten traumefaglig kompetanse gjøre.

Lærere, barnehagelærere, sosialkonsulenter og alle andre helse-og sosialfaglige yrkesgrupper bør forberede seg på å ha samtaler med flykningene om opplevelsen deres. Noen av dem vil trenger traumebehandling av spesialutdannede fagfolk men de fleste vil ha nytte av samtaler med trygge voksne. Etter hvert som tiden går må Norge også forberede seg på å ta imot flykninger med fysiske skader etter krigen. Den beredskapen vil sykehusene ta seg av men det er trolig at det vil være flere folk med kraftige traumereaksjoner blant dem som trenger profesjonell traumebehandling.

Hvis de traumatiske reaksjonene ikke bearbeides og behandles i ettertid kan personen får varige problemer med hukommelse og stresshåndtering. Noen av dem vil plages av «flash-backs» og mareritt resten av livet. Men noen er mer robuste og vil greie seg fint når de kommer i trygge omgivelser.