Lenge har miljøbevegelsen blitt beskylt for å være lite konstruktiv. Inntil nylig har den kunnet nyte privilegiet av å kritisere uten å føle ansvar for å stake ut alternativ politikk. Når vi nå ser konturene av en grønn politikk komme til overflaten er det kritikerne av kritikerne sin tur til å innta en «urban» ansvarsløs og svermerisk posisjon.

Som en representant for denne gruppen bevilger Skjalg Fjellheim seg selv minst tre privilegier når han kritiserer det han kaller Oslo-modellen for å styre Norge.

For det første støtter og underbygger han den oppfatningen at Norges bidrag uansett er et spøtt i havet. Dette er langt unna å være flertallets posisjon siden det følger av dette at vi bør la vær å gjøre noe som helst.

For det andre ser skala og omfang av miljøproblemene ut til å gjøre lite inntrykk på Fjellheim. Han ønsker en sakte overgang til et grønt samfunn basert på et bredt flertall. Men det som bestemmer om du bør gjøre noe fort eller sakte er vel sjelden gitt av hva et flertall klarer å enes om. Skal man argumentere for at vi har god tid må man vel helst forholde seg til som er substansielt avgjørende for om man skal handle fort eller sakte?

For det tredje inntar han et periferi-perspektiv hvor den avgjørende bekymringen synes å være dieselprisene, (jfr. politisk kvarter 07.08.21). Men hvor urban er man ikke når man kan sitte i en by å forsvarer en påstått offerstatus, uten å se på hva som er den faktiske politikken til de partiene han angriper? Tar han en titt på SV, Rødt og MDG’s programmer vil han fort oppdage at det er få, om noen, andre partier som har en mer generøs distriktspolitikk. Er man politisk redaktør er det vel også rimelig å forvente at man gjør noe annet enn å viderebringe og opprettholde ekko-kammer konstruksjoner av denne typen. En titt utenfor «spakenes verden» vil lett kunne avdekke at det er andre ting enn dieselprisene som er av betydning.

Det som uansett synes å være sikkert er at hvis man skal starte denne diskusjonen med å mene at Norges bidrag uansett ikke betyr noe, at det ikke haster med handling i miljøspørsmål og at dieselprisene er det store cruxet, så er det vanskelig å se at det noensinne vil oppstår noe bredt kompromiss - som vel tross alt er Fjellheims høvedsmanns-bidrag til en «konstruktiv og realistisk» vei videre.

Skulle Fjellheim se ironien her kunne det være interessant å få del i det som måtte oppstå av konstruktive, konkrete og substansielle oppfatninger om hva som skal kunne lede oss ut det som et stort flertall mener er en alvorlig miljøkrise.