Gå til sidens hovedinnhold

Fiskeriministeren med håpløst vekstregime

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

En ukes tid etter at NORCE presenterte enda en rapport som viser rekordhøye lusepåslag på sjøørret på Vestlandet, presterer fiskeri- og sjømatminister Odd Emil Ingebrigtsen den 6. juni å legge frem en ny havbruksmelding hvor han proklamerer 5 ganger større produksjon i oppdrettsindustrien innen 2050.

Med andre ord er fiskeriministerens mål at dagens beholdning av oppdrettsfisk i norske oppdrettsanlegg skal øke fra dagens rundt 450 millioner til 2.700 millioner individer, og stående biomasse fisk skal øke fra rundt 900.000 tonn til 4,5 millioner tonn. Ingebrigtsen stiller ingen krav til at oppdrett skal foregå i lukkede merder.

Enorme miljømessige konsekvenser

Med mindre oppdrettsfisken ikke plasseres i lukkede anlegg på land eller sjø, underlagt et forvaltningsregime som setter krav om null lus, null rømming og null kloakkutslipp, sier det seg selv at den miljømessige belastningen vil øke formidabelt. Dagens forbruk av fiskefòr, som er rundt 1,8 millioner tonn årlig vil sannsynligvis øke til nær 10 millioner tonn. Årlig tilførsel av fosfor til kysten vil øke fra 14.000 til 84.000 tonn årlig, og utslipp av nitrogen vil øke fra 67.000 til 335.000 tonn. De samlede utslippene av næringssalter vil dermed tilsvare utslipp fra rundt 100 millioner nordmenn!

Med tanke på rundt 7% av fiskeforet går til spille, vil total mengde spillfòr øke fra dagens 140.000 tonn til 700.000 tonn i 2050. Utslipp av fiskedrit vil øke fra rundt 500.000 kg til 2,5 millioner tonn.

Da fiskefòret inneholder en god del miljøgifter, vil også utslippet av disse øke kraftig. For eksempel kadmium, hvor årlig utslipp fra oppdrettsindustrien i 2019 utgjorde rundt 280 kg, vil øke til 1400 kg. Det samme gjelder forøvrlig for arsen (fra 4 tonn til 20 tonn), dioksiner og dioksinlignende pcb, samt en lang rekke andre persistente organiske miljøgifter som er bioakkumulerende.

I følge Sintef-rapporten «Klimautslipp fra den norske fiskeri- og havbruksnæringen», ble oppdrettsindustriens utslipp av klimagasser estimert til 8,2 millioner tonn CO2 ekvivalenter, med en årlig produksjon på 1,3 millioner tonn oppdrettsfisk. Dagens oppdrettsindustri produserer 1,47 millioner tonn fisk. Fem ganger produksjonsøkning vil da kunne gi et utslipp på 46 millioner tonn CO2 ekvivalenter, som tilsvarer 93% av klimagassutslipp fra Norge i 2020.

Det er en drøy pris å betale, med tanke på at oppdrettsnæringen forbruker langt mer menneskemat enn den produserer.

Dårlig dyrevelferd

Daglig døde rundt 150.000 oppdrettsfisk og tilsvarende antall rensefisk i norske oppdrettsmerder i 2019. Totalsummen blir over 100 millioner døde fisk hvert år.

På sykdomsbiten har forvaltningsmyndighetene hovedsakelig lagt lokk på informasjon. Av de rundt 20 sykdommene oppdrettfisken rammes av, er det kun to sykdommer ILA (Infeksiøs Lakse Anemi), og PD (Pankreas Disease) som er meldepliktige. Sykdommer som HSMB (Hjerte Skjelett Muskel Betennelse), furunkolose og kardiomyopati samt et titalls andre sykdommer gis det svært liten informasjon om.

En femdoblet produksjon under det samme forvaltningsregimet, vil også gi tilsvarende økning i dødelighet. Ut i fra dagens dødelighet, vil det bety at 1,5 millioner fisk vil dø i oppdrettsmerdene daglig.

Rømminger

Rømt oppdrettslaks utgjør i følge VRL (Vitenskapelig Råd for Villaksforvaltning) den største trusselen mot villaks.

Til tross for at miljøvern- og villaksorganisjoner i mange år har etterspurt merking av oppdrettsfisken, setter myndighetene seg på bakbeina gang på gang. Fiskeriminister Ingebrigtsen, som hevder han representerer verdens mest bærekraftige havbruksforvaltning, synes åpenbart i likhet med sine forgjengere det er helt greit at så få rømminger som mulig avdekkes.

Antall rømt oppdrettslaks underraporteres så det holder. I følge HI (Havforskningsinstituttet) rømmer det trolig 4-5 ganger mer oppdrettslaks enn oppdretterne rapporterer. Genetiske undersøkelser viser at det har skjedd innblanding av rømt oppdrettslaks i minst 150 norske elver. Da laks fra hver elv har utviklet unike genetiske egenskaper for høyest mulig overlevelse, vil genetisk innblanding av oppdrettslaks gir lavere overlevelsesgrad, og ytteligere bestandsreduksjon i laksebestandene.

Fem ganger økt produksjon vil uten tvil også gi høyere rømmingstall og mer innblanding av oppdrettslaks i elver.

Avlusingsmedikamenter

I perioden 2011 - april 2021 ble det i følge Vetreg utskrevet 3848 resepter på hydrogenperoksid til badebehandling i oppdrettsindustrien. Samlet mengde er oppgitt til ca 300.000 tonn. Det gir en gjennomsnittlig dosering på rundt 80 tonn hydrogenperoksid per behandling. Det finnes trolig knapt et eneste rekefelt, gytefelt, gyteområde eller oppvekstfelt for marine arter som er spart for avlusingsmidler fra oppdrettsindustrien.

Til tross for at kyst- og rekefiskere i en årrekke har rapportert om kraftig fallende fangst i områder hvor oppdrettsindustrien har brukt avlusingsmidler, har fiskerimyndighetene ikke bemidlet midler til å forske på problemstillingen. Først i 2015, da marinbiolog Kristine Brokke skrev en masteroppgave som påviste høy dødelighet på reker som ble utsatt for avlusingsmidler, visste vi noe om den toksikologiske effekten.

Fiskeridirektoratet innførte forbud mot utslipp av badebehandlingsmedikamenter nærmere enn 500 meter fra reke- og gytefelt først i mars 2017, men da hadde oppdretterne allerede fått utlevert hydrogenperoksid over 3.400 ganger.

Det samme bildet gjelder for badebehandlinger med deltamethrin, cypermethrin og flubenzuroner. Disse medikamentene er i alt for stor grad brukt uten omtanke eller kunnskap om miljøtoksikologiske effekter.

Små krepsdyr som raudåte, vil trolig være enda mer sårbar for avlusingsmedikamenter enn reker. Først i 2020 presenterte HI en forskningsrapport som viste svært høy dødelighet for raudåte som ble utsatt for lave konsentrasjoner med hydrogenperoksid i en time. Dødeligheten hos raudåte inntraff dagen etterpå.

Lignende resultat ble observert på reker av et internasjonalt forskingsteam hvor IRIS deltok. Reker som ble utsatt for hundre ganger lavere konsentrasjon av hydrogenperksid, enn oppdrettsindustrien bruker til avlusing, hadde 50% dødelighet innen det påfølgende døgnet.

Det er heller ikke slik at rekene bare oppholder seg i rekefelt, da rekefeltene angir områder som er dype nok til at de kan tråles i.

At forbudet mot dumping av avlusingsmedikamenter ikke gjelder gyteområder, som omfatter de fleste kommersielle fiskeartene og skalldyrene langs kysten er komplett uforståelig

HI påpeker kunnskapsmangel

Når man leser HI (Havforskningsinstituttet) sin «Risikorapport Norsk fiskeoppdrett 2021 – Kunnskapsstatus», vil en se store kunnskapsmangler med hensyn til negative miljøeffekter grunnet norsk havbruksforvaltning.

Når det gjelder sykdomsbildet i oppdrettsindustrien, og spredning av sykdom til villfisk, tar HI sin risikorapport kun for seg to av rundt tyve sykdommer, ILA og PD.

Vi har fremdeles ingen gode data på i hvilken grad sykdommer fra oppdrettsfisk smitter villfisk. Av antallet rømt oppdrettsfisk som ble fanget i fiskefella i Etneelva i perioden 2014-2017, er det påvist flere sykdomsfremkallende patogener i oppdrettsfisken, hvorav 53% av smittet med SAV. Det ble også registrert individer med ILA. Dersom sykdom fra oppdrett etableres hos villfisk i vassdrag, kan det i værste fall medføre utryddelse av fiskebestander.

Med tanke på utslipp av kloakk fra oppdrett, finnes det ennå ingen klassifisering for miljøtilstand over området med hard bunn. Undervannsvideoer som viser bunnforholdene under oppdrettsanlegg, viser store lag med oppdrettskloakk under mange lokaliteter, selv de som er klassifisert til miljøtilstand «god» eller «svært god».

Til tross for at oppdrettsindustrien årlig bruker over 1600 tonn med kobber til impregnering av nøter, og vi vet at dette tungmetallet i for høye konsentrasjoner er svært giftig for alt marint liv, er det ennå ikke gjort noen kartlegging med hensyn til giftighetsgraden for flere av artene som lever i bunnsedimentene.

Høy luserelatert dødelighet på villfisk

Dødelighet på utvandrende (postsmolt av) villaks utgjør i dag den eneste vekstregulerende faktoren i havbruksforvaltningen gjennom Trafikklyssystemet.

Trafikklyssystemet tillater tilsvarende eller økt produksjon av oppdrettslaks i et produksjonsområde, så lenge lakselusrelatert dødelighet på utvandrende villaks er 30% eller lavere.

Det taes med andre ord ikke hensyn til utvandrende laks fra elver med utløp innerst i fjordene. Disse fiskene må passere langt flere oppdrettanlegg på sin vei ut mot havet, og vil følgelig ha mye høyere dødelighet enn laks som forlater elver med utløp ytterst i fjordsystemene.

Under postsmoltens utvandringsperiode er lusegrensa for oppdrettsfisk satt til 0,2 voksne hunnlus per fisk. Dessverre står det nå så mange millioner oppdrettslaks i merdene, at den totale produksjonen av lakselus, og lusepresset blir alt for høyt. HI-forskere uttalte i Dagens Næringsliv at lusegrensen på ned fra 0,2 til 0,03 voksne hunnlus i problemområder for å komme ned på akseptabelt nivå av lakselusrelatert dødelighet.

Lakseluspresset er enda høyere på sjøørreten, fordi den i mye større grad oppholder seg i fjordene under saltvannsperioden. Dette er også den åpenbare grunnen til at luserelatert dødelighet på sjøørret ikke ble innlemmet i Trafikklyssystemet.

Fem ganger mer oppdrettsfisk i merdene, vil mest sannsynlig også føre til økt produksjon av lakselus, som igjen medfører høyere dødelighet på villaks, sjøørret og sjørøye.

Med tanke på at VRL har klassifisert lakselus som en av de største truslene mot våre villaksbestander, er det en skam at ikke fiskeriministeren innfører nødvendige tiltak for å løse luseproblemet en gang for alle.

Kommentarer til denne saken