Gå til sidens hovedinnhold

Fisk, jordbruk, Brexit og norsk omstilling

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Norge må ha noe å leve av etter oljen, og selv om verden vil trenge olje i mange år framover er Norge allerede på etterskudd med nødvendig omstilling. Koronakrisen våren 2020 har vist at det er nødvendig å ha en bred produksjonsbase med variert nasjonal produksjon for å dekke behovet for varer og tjenester i befolkningen, og sikre inntekter og arbeidsplasser. Vi trengte sårt omstilling før pandemien, og trenger den enda mere nå.

I 2019 eksporterte Fastlands-Norge varer for om lag 472 milliarder kroner, der prosessindustrien (herunder treforedling) sto for rundt en tredjedel. Importen ligger imidlertid på 758 milliarder kroner. Importunderskuddet for Fastlands-Norge ble på 277 milliarder kroner for 2019, eller på over halvparten av eksportverdien. Importunderskuddet var på 160 mrd i 2014 og har økt med 50 prosent bare siden da.

Det betyr at importen øker langt raskere enn eksporten. Med andre ord må Norge både øke eksporten og senke importen i alle sektorer. Fiskesektoren har her gjort en formidabel jobb og økt sin eksport med over 250 % siden tusenårsskiftet, fra 31 mrd til 107 mrd i 2019, til tross for at ikke at det har skjedd vesentlige endringer i verken EØS- eller WTO-regler i perioden. Samtidig har importen av landbruksvarer økt med over 400 % fra 17 til 71 mrd kroner i samme tidsrom, bl.a. fordi det skjer stadige innrømmelser som fremmer import på jordbruksvarer, ikke minst gjennom EØS-avtalen. Dvs at mens eksporten av fisk har steget med 75 mrd kroner, har importen av jordbruksvarer økt med 53 mrd kroner siden årtusenskiftet. Om vi da legger til innførsel av konkurrende jordbruksvarer i form av svenskehandel på anslagsvis 10 mrd kroner (dagligvarer, mineralvann, øl) viser det at økt fiskeeksport i liten grad kan kompensere økt jordbruksvareimport, og langt mindre den totale importveksten.

Samtidig har verdien av jordbruksbasert næringsmiddelindustri for innenlandsk forbruk gått fra 90 til 160 mrd kroner i samme periode, dvs en økning på 70 mrd kroner. Økt fiskeeksport kan ikke kompensere for større fall i produksjonsverdi i denne industrien.

Norge må bruke Brexit til å vise både oss selv og andre at vi mener alvor med norsk omstilling og at vi evner å føre en handelspolitikk som parallelt kan fremme fiskeriinteresser å styrke jordbruket. Slik kan verdiskaping fra både fisk og jordbruk styrkes, eksport er ikke mer verdt enn nasjonal produksjon som bidrar til å senke importen. All norsk produksjon er likeverdig for det som er vår viktigste dugnad – reell norsk omstilling og en handelsbalanse i – nettopp - balanse. Og vårt langstrakte land trenger all den aktivitet som primærnæringer på både på land og sjø kan gi.

Kommentarer til denne saken