Førstkommende fredag (19.11) har Hålogaland Teater premiere på «Ødeland», et nyskrevet stykke om tvangsevakueringen høsten 1944 og vinteren 1945. Det er første gang HT tar tak i det som kong Olav mente var den største menneskeskapte katastrofen som noen gang har rammet Norge. Teaterstykket kan bli en god anledning til å reflektere over hva som egentlig skjedde i 1944/45 og ikke minst: Har vi et godt nok språk til fullt ut å beskrive og dermed forstå de enorme dimensjonene i krigshandlingene som førte til at Finnmark og Nord-Troms ble lagt øde og befolkningen ført bort med tvang?

Min gode forfatterkollega og krigshistoriker Arvid Petterson, som i en mannsalder har gravd fram dokumentasjon om krigen i nord, har lansert begrepet «Finnmarkskrigen», inspirert av Finlands oppdeling av krigsårene med Vinterkrigen, Fortsettelseskrigen og Lapplandskrigen, der Lapplandskrigen viser til krigshandlingene i Nord-Finland høsten 1944 og vinteren 1945. I Norge har vi kun sekkebetegnelsen «krigen».

Til tross for forskjeller, er det også påfallende likheter mellom Lapplandskrigen og krigen i Finnmark og Nord-Troms, noe som gjør det naturlig å ta i bruk begrepet Finnmarkskrigen for å markere at Finnmark og Nord-Troms, høsten 1944 og vinteren 1945, var en brutal og heftig krigsskueplass som endte med at de drøyt 70.000 innbyggerne mistet absolutt alt: Hjem, skoler, arbeidsplasser og lokalsamfunn. Livene som de til da hadde levd forsvant. Alt dette skjedde mens resten av Norge var «bare» var okkupert der dagliglivet blant folk flest gikk sin vante gang. Finnmark var det eneste området i Norge som ble frigjort ved kamp.

Den fryktede nazistiske politiminister Jonas Lie som ledet tvangsevakueringen i Finnmark fra norsk nazistisk side brukte drap som virkemiddel for å skremme folk til lydighet da de ikke ville la seg evakuere. Den tvang folk ble utsatt for da de ble jaget fra sine hjem er uten sidestykke i norsk historie. For å «øke evakueringsgleden» som Jonas Lie formulerte det, dømte han stuert Ragnvald Wærnes fra Vardø til døden under påskudd av at han motarbeidet tvangsevakueringen.

Det var en allerede herjet og krigstrøtt befolkning som ble tvunget til å forlate sine hjem. Særlig utsatt var befolkningen i Øst-Finnmark, men også lengre vestover, spesielt langs kysten, var man utsatt for krigshandlinger med sin relativt strategiske nærhet og tilknytning til kampsonen ved Litsa-fronten.

Vardø, Vadsø og særlig Kirkenes som hovedforsyningsbase for de tyske kampstyrkene ble regelmessig bombet under hele krigen, også med store sivile tap til følge. Det gjennomsnittlige tapstall for sivile i Norge under krigen var tre pr. 1000 innbyggere. I Sør-Varanger var tallet 14 og i Vardø 16. Det betyr at befolkningen i Vardø ble rammet fem ganger hardere enn gjennomsnittet for landet som helhet.

Arvid Pettersons definisjon av «Finnmarkskrigen» inneholder tre elementer. Det er i tillegg til tvangsevakueringen, den heltemodige sovjetiske offensiven som frigjorde Kirkenes 25. oktober 1944. En svært blodig operasjon på en av krigens mest nådeløse frontavsnitt. Tusenvis av sovjetiske og tyske liv gikk tapt i de nådeløse kampene på Kolahalvøya og i Sør-Varanger. Bare på norsk jord falt 614 russiske soldater.

Det tredje og siste momentet i Finnmarkskrigen er de norske styrkenes forfølgelse og kamp mot tyskerne så langt vest som til Alta vinteren 1945. På Sørøya var det og harde kamper der frivillige fra Altabataljonen som hadde kjempet mot tyskerne i Narvik 1940, var blant de som meldte seg. På Sørøya ble også kvinner rekruttert som stridende og deltok i det som var en form for geriljakrig.

Den norske styrken i Finnmark vokste i løpet av vinteren til om lag 3500 mann, satt sammen av frivillige som meldte seg. Huleboere så langt vest som fra Kvænangen tok seg på ski østover for å la seg innrullere i de norske styrkene. Alf Rafaelsen fra Kirkenes som den gang bare var 17 år løy på alderen og lot seg innrullere i Varangerbataljon sammen med 12-1300 andre menn fra det frie Øst-Finnmark. Med de 230 norske soldatene fra England og nærmere 1500 polititropper som ble fløyet inn fra Sverige, sto ved krigens slutt sto en betydelig styrke under våpen i Finnmark.

Finnmarkskrigen var brutal til det aller siste. Utover vinteren opererte tyske marineenheter som rene drapskommandoer med å skyte og drepe huleboerne de kom over. Den 6. mai da krigen i praksis var over og det kun gjensto detaljer i kapitulasjonsforhandlingene mellom den tyske og allierte krigsledelsen, fortsatte likevel krigen i Finnmark med tyske kommandosoldater som på land ved Hopseidet. Med kaldt blod skjøt de ned og drepte fire voksne fiskere, to av deres tenåringssønner og voldtok en av enkene som også mistet en av sine sønner.

Vi er i dag bare i begynnelsen med å forstå, eller rettere sagt ta inn over oss at krigen i nord, Finnmarkskrigen, skiller seg ut som et eget hovedkapittel i fortellingen om krigen i Norge.

For fullt ut å ta historien inn over oss og komme til forståelse at det i sør var okkupasjon og at det i nord var en krig som rammet hele sivilbefolkningen, så trenger vi et oppdatert språk og begreper. Med Arvid Pettersons begrep «Finnmarkskrigen» har vi et godt startpunkt for ny innsikt.

  • Per Kristian Olsen er forfatter av boken "Jevnet med jorden "(Aschehoug 2019) om tvangsevakueringen. Han har også vært historisk konsulent for Hålogaland Teaters «Ødeland».