De store demografiske trendene i den vestlige verden, egentlig overalt der «moderniseringen» stormer fremover, knuser fremtidstroen i mange lokalsamfunn. Folk flytter inn til byer, fødselsraten kryper stadig nedover og eldrebølgen er i anmarsj. De første stedene der denne trenden blir særlig synlig er befolkningsfattige områder som i Nord-Norge. I Troms og Finnmark har dette allerede sendt en rekke samfunn med full fart mot stupet; der krampetrekninger fra «verden av i går» er på tur til å gjøre oss alle en bjørnetjeneste.

Finnmarkingens identitet er på den ene siden knyttet til en slags råskap der vi kan slå oss på brystet over hvor karrige kår og tøft klima vi utholder. Finnmarkingen plukker bær, fisker i havet og på fjellet og «står han av»; ikke ulikt resten av Nord-Norge (eller resten av kyst-Norge for den saks skyld). At denne selvforståelsen skal holdes i hevd fordrer en tilførsel av nye finnmarkinger; men ungdom flest synes å orientere seg sterkt mot et langt mer urbant liv enn fortidens finnmarkinger.

Det er barn og ungdom som må utgjøre utgangspunktet for fremtidens Finnmark; alternativet er import sørfra. I en spørreundersøkelse gjennomført av Nord Universitet rettet mot «unge søringer» svarte 3.6% at de vurderte å flytte til Nord-Norge; der frykten for et «smalt jobbmarked» og «stygt vær» var blant de viktigste årsakene til at dette fristet lite. Mens Osloborgerne nå sitter med 16-20 grader og griller, sitter folk i nord og sjekker huspriser og jobbmuligheter i sør mens sneen laver ned. Kun et fåtall av stedene i nord har forutsetninger for å være attraktive alternativer for folk fra sør; det fordrer nemlig et bredt arbeidsmarked og et minimum av urbanisering.

Vår egen ungdom er heller ikke fremmed for å søke sørover; noe mange uansett må gjøre når de skal ta utdanning. Som ansatt på Troms og Finnmarks største videregående skole har jeg i en årrekke sett ungdom forsvinne sørover; fra et av få vekstsenter i nord. Altas vekst hadde faktisk vært minimal skulle vi stolt på «egen produksjon»; vi taper ungdom jevnt og trutt. Ungdom tiltrekkes av muligheter og lyse fremtidsutsikter; noe Finnmark ikke oppfattes å skilte med. Fylkeskommunen og det dominerende politiske miljøet i Finnmark har ikke vist noen evne til å endre på denne nedslående trenden. Retorikken reverseringslystne spiller på levner ingen følelse av fremtidstro heller; alt skal tilbake slik det var, og det er vår plassering som nabo til Russland som skal legitimere økonomiske overføringer. Finnmark fremstilles som et protektorat uten evne til å bære et fragment av fremtiden alene; «mat meg så blir jeg her». Dette vil ikke vekke bolysten i en eneste ungdom.

Det paradoksale i det hele, som er noe de fleste synes å være enig i, er at Alta ikke har fulgt denne trenden. Alta har store fødselstilskudd og domineres av gründere, entreprenører og en vekst som få andre kommuner er forunt. I følge «for Finnmark»-tilhengere har ikke dette noe med interne årsaker å gjøre; det er rett og slett et resultat av ekstern påvirkning fra fylkeskommunen (!?). At Alta kommunes, og andre nordnorske kommuners, tilskuddsordninger er særdeles viktige for tjenestetilbudet i kommunene er udiskutabelt; men å redusere Altas suksess til å omhandle fylkeskommunen er en svært snever analyse.

Altaværinger flest, uavhengig av denne saken, er i det hele tatt skuffet over den manglende støtten man over tid har opplevd i rammene av Finnmark fylke. Den store saken er, som absolutt alle vet, den absurde motstanden mot en fødeavdeling og sykehustjenester i Alta. For hvert år som går blir denne motstanden stadig mindre logisk; i fjor var Alta kommunen i Troms og Finnmark med de klart beste fødselstallene. Det finnes ingen sannsynlighet for at Altaværingene vil gi opp kampen for sykehus; uavhengig av hva som skjer angående fylket; uansett hvor tåpelig vi får høre at våre krav er. I fremtiden skal det bygges et sykehus i Alta; spørsmålet er bare når.

Den andre store saken som nå skaper stor uro, er de varslede kuttene i videregående opplæring som skal komme i årene fremover for skolene i Finnmark. Den tidligere Finnmark fylkeskommune har sørget for å sette det kommende Finnmark i en situasjon der ungdommen skal få blø for vanstyret. Tenk på det: hvor langt ned må man ikke synke når man på den ene siden hevder at alt var så flott før; men i 2019 måtte låne penger av Troms for å betale eget merforbruk? Det er skammelig; og verst av alt illevarslende for fremtiden.

Det er ingen, så vidt jeg vet, i Alta som ser med glede på den demografiske kollapsen som ruller over mange kommuner i både Troms og Finnmark. Vi jubler ikke; vi gråter. Vi trenger sterke kommuner rundt oss; jo flere jo bedre. Vi vil ha vekst og fremtidstro. Vi ønsker et sterkt Nord-Norge, ilandføring av olje i Finnmark og et sterkt og sprudlende Øst-Finnmark. Vi vet at aktivitet og vekst i Troms og Finnmark er den sikreste forutsetning for en lysere fremtid også for oss. Helst skulle samarbeid med både Troms og Finnmark vært en selvfølgelighet; men det er ikke lenger en mulighet. Det nye Finnmark ser ut til å redusere seg selv til et protektorat uten selvrespekt eller evne til å bære på fremtidstro. Det er ikke et fragment av meg som ønsker å assosieres med noe så umyndiggjørende; Finnmarksidentiteten har kollapset. Sørpå er det vår; dit drar vår ungdom og fremtid, mens blinde impotente politikere venter på nye overføringer.