Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
For en tid tilbake skrev politisk redaktør i Nordlys Skjalg Fjellheim en meget tankevekkende kronikk med denne dystre overskriften:
- Angrepene på norsk etterretning og statssikkerhet i nord har vært en gavepakke til Putin-diktaturet.
Jeg leste den med interesse, ikke minst fordi den traff meg midt i det jeg er, en finnmarking som er nabo til Russland.
Etter denne kronikken har jeg tenkt mye på vår rolle som naboer, ikke nasjonen Norges rolle, men finnmarkingenes naboskap. Kanskje det er på tide å forene de to rollene, slik at vi også tolker vårt naboskap i et nasjonalt lys?
Selv var jeg leder av Finnmarks største parti fra 2006 til 2018, i perioden Russland invaderte Krim og Norge og andre vestlige land innførte sanksjoner. Ikke sanksjoner på det nivået som er nå, men allikevel var det nokså iskaldt mellom Oslo og Moskva etter 2014 og annekteringen av Krim-halvøya.
Vi i Finnmark Arbeiderparti støttet sanksjonene, men sett i ettertid var vi ingen pådriver for ytterligere sanksjoner. Vi har alltid vært (og vil være)en sterk tilhenger av folk-til-folk samarbeidet som en liten brikke i et fredsskapende prosjekt, og vi vil alltid skille mellom folk og ansvarlige myndigheter.
Den enkelte russer er ikke ansvarlig for Putin-regimets ugjerninger, og mange russere har ikke tilgang til objektiv informasjon.
Russland har langsomt vendt ryggen fra en veg de hadde begynt på, som et mer åpent og demokratisk land.
I den mørke Putin-perioden har de trakassert naboland, som bombing av Tsjetsjenia og invadering av Georgia i 2008. Gjennom år har Russland brukt samme metode for å destabilisere naboland. Bidra til konflikter, holde uro og opprør i gang og avle fram såkalte ”selvstendige republikker” innenfor andre lands grenser.
Eksemplene er mange, Nagorno-Karabakh i Aserbajdsjan, Donetsk og Luhansk i Dombasregionen i Ukraina og Transnistria i Moldova.
Maktbruken fra Moskvas side har vært hensynsløs og vises nå i all sin gru i Ukraina i beste sendetid på TV. I en av Putins taler ga han beskjed om at Russland interesser er der det er russisk talende befolkning (Russkij Mir). Det er et nokså skummelt postulat for andre europeiske land som har en relativt stor russisk andel, som Litauen, Latvia og Estland.
Hvis vi finnmarkinger har sett forbi dette fordi vi i vennskapelig ånd har hegnet om folk-til-folk samarbeidet som et demokratifremmende tiltak, må vi erkjenne at det har vært en naiv innfallsvinkel.
Denne gangen må Norge og Vesten stå ved sine demokratiske verdier og støtte den som blir angrepet, Ukraina!. Det vil koste! Det må koste, fordi vi står overfor et regime som i fullt alvor bomber et land med over 40 millioner innbyggere tilbake til ingenting, kun ødeleggelse. Krigsforbrytelser dokumenteres daglig gjennom TV-ruta.
Man trenger ikke ha stor fantasi for å se at om Russland lykkes i Ukraina Kan de baltiske land og Moldova og Georgia stå for tur. Alle land som er i ”interessesfæren” til Russland bør være og er, bekymret.
Vi som finnmarkinger er de som burde stå først i køen for å støtte Ukraina og stå opp for deres demokratiske rettigheter. Vi er takknemlig for at russiske (og ukrainske) soldater frigjorde Kirkenes og Øst-Finnmark i 1945. Med historien som referanse er vi ennå mer takknemlig for at vi var så heldige å havne på den vestlige side av grensen og få leve i ett både fritt og demokratisk land.
Her er det behov for å ha flere tanker i hodet samtidig. Man bør også tenke over og la seg provosere av at Russland har hacket Stortinget og andre statlige virksomheter, prøv å sette enkelte norske media ut av spill, jammet GPS-signalene slik at flyselskap som betjener Finnmark utsettes for sikkerhetsfarer. Russland prøver å destabilisere sine naboland, på ulike måter, og vi må ta innover oss at det gjør de i Norge også.
For oss finnmarkinger går det fortsatt an å ha omsorg for våre naboer, men være på vakt mot ulike typer maktmisbruk mot vårt land.
For meg har 24.februar 2022 lært meg ei lekse om at våre nasjonale interesser må sikres gjennom et sterkt Nato og et mindre naivt forhold til Putin-regimet, og at jeg som finnmarking støtter vår etterretning i nord.
Rettelse: I opprinnelig utgave av denne teksten sto det at Georgia ble invadert i 2014. Det er feil. Georgia ble invadert av Russland i august 2008. Teksten er oppdatert og feilen rettet.