Det er selvsagt sånn at man ved å være et selvstendig fylke vil «hvermannsen» være nærmere makta. Man kan lettere påvirke saker som er viktige for sin region, sin kommune, før vedtak fattes. Det er helt åpenbart at politikere som sitter nært utfordringene skjønner og forstår utfordringene bedre. Ikke minst er kystfinnmark sin aksjon i forhold til LOSA et godt eksempel på akkurat det. Da stilte man opp tverrpolitisk og ble enige om å dele regninga. SÅ viktig var den saken for de involverte kystkommuner. Mens fylkesråden bare var opptatt av at dette livsviktige tilbudet ikke måtte belastes hans budsjetter.

I forbindelse med oppdelingen av Troms og Finnmark argumenteres det med at pengene heller burde vært brukt på tjenester til folket. Det er i beste fall en avsporing. Det er ikke et spørsmål om penger til tjenester eller oppsplitting.

I motsetning til det Solberg-regjeringen gjorde i forbindelse med tvangsammenslåingen, har AP/SP-regjeringa sagt at de skal ta regninga for oppsplittingen. Like viktig er det at regjeringen på nytt skal se på inntektssystemet til fylkeskommunene. Det skal ikke bare tas hensyn til «hvert hode», men også til areal, avstander og verdiskapning (eksportinntekter) i de ulike fylker. Da kommer Finnmark meget godt ut.

Nasjonen Norge har 12000000000000 «på bok», oppsplittingen koster 50000000. Ikke kom og fortell at det er skattepengene vi bruker til å sikre lokaldemokratiet. Vi bruker 0,00041% av formuen til å gjøre finnmarkingene til «herre i eget hus». Det tar vi oss råd til. Har vi ikke tilført nasjonen Norge såpass med eksportinntekter gjennom tidene? Det sies at brosteinen i Trondheim og Bergens gater er betalt med tørrfisk fra Finnmark.

Et åpenbart eksempel på at vedtak fattes på sviktende grunnlag er det allerede nevnte LOSA-tilbudet. Det er ikke vanskelig å se at SV-fylkesråden fra Troms ikke helt skjønte problemet, jeg betviler at han skjønte hvor viktig dette var for utkanten av utkanten, i denne sammenheng de små kystsamfunnene i Finnmark. Men han ivaretok sitt partis slagord til stående: «Et samfunn for de mange, ikke for de få».

«De mange» i Troms og Finnmark fylke bor i Troms, «de få» bor i Finnmark. Skal man ivareta «de mange» velger man å kutte hos de få, i Finnmark. Det er faktisk dobbelt så mange mennesker i Troms som i Finnmark. Det ender fort med at Finnmark og «utkanten» blir nedprioritert i mange sammenhenger. «De mange» bestemmer. Finnmark risikerer i fremtiden å bli styrt fra Troms og Tromsø, om vi ikke nå splitter opp. Det kan blir smalhals både for kystfinnmark og dalstrøka innafor.

Skal man få fart på Finnmark må man ha et oppegående lokaldemokrati, for ikke å si et oppegående regionaldemokrati. «Vi få» må få våre egne overføringer til videregående skoler, til samferdsel og tannhelse, så vi kan prioritere sjøl. Overføres disse midlene til Troms og Finnmark fylke blir det mest til «de mange», de bor i Troms. Dessverre finnes det mange eksempler på at solidaritet og forståelse ikke strekker seg lenger enn til pengboka, heller ikke i SV.

Hva med Alta? Der svinger det litt. Jeg håper og tror at Alta-borgerne velger å være regionsenter og motoren i Finnmark. Selv om politikerne i Alta synes å mene at livet i Troms blir bedre. Litt rart at politikerne i Alta ikke klarer å bygge bedre allianser og skaffer seg flere venner i fylket. I de fleste relasjoner vil flokkens små være venn og på godfot med de store, med storebror. Det er visst bare altapolitikerne som går i takt for å utvikle Finnmark, det er alle de andre som går i utakt. Hvorfor tegnes det et bilde i Alta, av altapolitikerne, av at resten av Finnmark er imot Alta, når vi andre ønsker Alta som regionsenter i Finnmark. Man kan lure.

Men om Alta velger seg ut av Finnmark, så får resten av oss bare ha det så godt, bare klare oss sjøl. Akkurat det tror jeg går helt fint. Det finnes mange selvstyrer med mindre folk enn 50000, f.eks. Færøyene med 48000, Åland med 30000 og Gibraltar med 34000. Og vi ligger vel ikke noe etter når det gjelder ressurser.

Med eller uten Alta, det viktigste for Finnmark vil i fremtiden være å motivere de mest fremsynte, kreative og kloke mennesker til å påta seg de viktige politiske verv i fylkeskommunen, slik at vi kan skape utvikling og gode liv for den enkelte i denne viktigste del av vårt land.

På den måten kan Finnmark bli styrt av både følelser og fornuft.