Det sier det meste at norske politikere har møtt de finske myndigheters stahet mot å avvikle sitt store forsvar med hoderystende forundring.

Russland har kommet med klare trusler mot Finland dersom de blir medlemmer av NATO. De har kjørt tunge våpensystemer frem mot Finland. Det finske folket svarer med å gå mann og kvinne av huse for å lære seg å skyte. Det er fundamentert i et bredt folkelig eierskap til å forsvare landet. Finske bønder kjører traktorkortesjer til den russiske grensen, der de står å ruser motorene. Alle finske skytterlag og skytekurs for sivile er fullbooket ut året og har ikke kapasitet til å ta imot flere.

Det finske forsvaret støtter den finske reservistorganisasjonen med flere våpen og mer ammunisjon for å øke kapasiteten. De 100.000 medlemmene arrangerer forsvarskurs for sivile. I Norge er det ingen bevegelse i den retningen. Vi har ingen reservistorganisasjon. På grunn av mangel på ammunisjon i det norske Forsvaret mistet også de 6000 medlemmene i Norske Reserveoffisers Forbund NROF i fjor treningsammunisjonen de har mottatt årlig fra Staten. Verken Det Frivillige Skyttervesnet DFS eller NROF opplever noen økt tilstrømning av medlemmer som ønsker å lære å skyte.

I 2016 avviklet Tromsøs politikere kommunens skytebaner. Alle skytebaner i Norge ble opprinnelig etablert fordi skytesak er forsvarssak, men i Tromsø, som mange andre steder i Norge, er skytebaner sett på som en uting. Hvis skytebanesaken brukes som barometer på forsvarsviljen, så er det i dag langt mellom tromsøværinger som vil ofre noe som helst for Norges frihet. Aksjonsgrupper har demonstrert og lagt press på lokalpolitikerne for å avvikle banene og for å hindre etablering av nye. Politikerne lot seg presse.

De fleste motstanderne av nye skytebaner er svært opptatt av at deres friheter og rettigheter som borgere ikke skal krenkes. Men samtidig som de stikker kjepper i hjulene for skytter og vernepliktige, demonterer de også våre vernepliktiges mulighet til å ivareta sin pålagte plikt til å verne og forsvare akkurat de samme frihetene og rettighetene. Lokalpolitikere og demonstranter har ikke et bevisst eierskap til vår felles sikkerhet. Til sammen mener de nasjonens sikkerhet ikke angår dem. Mon tru om det finnes ukrainere som mener det samme?

Det norske folket har sovnet på sin post, der de skal vokte over sine folkevalgte politikere. Som folk ble vi forført i en velstandsrus. Vi ble fortalt at historien var fullendt og at resten av verden ville adoptere demokrati når bare de fikk sjansen. Freden var permanent. Kun terrorister var en trussel. Finske politkere ristet skeptisk på hodet. De kjente sin nabo bedre enn som så. I Norge fant politikerne ut at oppskriften til makt besto av å forføre velgerne med å overby hverandre med enda mer velferd og velstand. Det ble i stor grad saldert mot vårt forsvar og vår felles sikkerhet. I Finland ville en slik politikk aldri blitt akseptert av velgerne. Det ville vært et politisk selvmord.

Det måtte en krig til i Ukraina før vi ble ristet ut av dvalen. Søvndrukken har vi våknet avkledt og naken. Det kommer en ubehagelig kaldkrigstrekk og støy av ufred gjennom døra, men Norges ytterdør står ikke åpen - den er fjernet. Norges sikkerhet er beskyttet av en snubletråd. Vi avviklet vårt mobiliseringsforsvar og vårt totalforsvar. Vi mente vi visste bedre enn finnene og erkjente ikke at finske politikere hadde bedre kunnskap om Russlands vesen. Det har vært gjengs oppfatning hos finske politikere at "den russiske bjørnen sover, men den vil våken igjen". Så kan man jo spørre seg hvem som hadde rett. Vi har satset alt på NATO, men NATO er ikke et sikkert kort. Dersom USA havner i konflikt med Kina vil de ha nok med seg selv og i forholdet mellom Biden og Trump er det i dag dødt løp. Med Trump i det hvite hus er alt i spill.

Russland har ikke noen tradisjon for folkestyre. Russland er et enormt land som består av flere nasjoner, folk, språk, kulturer og identiteter. Det er utrolig at det enorme riket holder sammen. Hver gang det har vært en svak ledelse i Russland, har det endt med kaos. Den russiske staten har havarert en rekke ganger i historien, og hver gang har det russiske folket søkt etter en sterk leder som kan slå ned uroen og holde riket samlet. Putin er ikke noe nytt i den russiske historien. Han føyer seg pent inn i rekken av totalitære ledere som strekker seg helt tilbake til Ivan den grusomme.

Russland er et rikt land. Det besitter enorme ressurser som ikke er utvunnet. Det kommer til å forbli en stormakt, om vi vil eller ikke. Det er beklagelig at det er det russiske folket som må betale kostnaden, men det er de som har applaudert Putin frem og latt han bli det han er. Han har stor støtte i befolkningen. Til og med mange russere bosatt i Norge støtter krigen. Landet må bekjempes og holdes nede med alle mulige fredelige midler. Det russiske folket må tvinges til å ta et oppgjør med seg selv og kan ikke slippes inn i den internasjonale varmen, før de har vært gjennom en reformasjonsprosess, lik den Tyskland og Japan måtte gjennom. Vi må la det stå til. Så får vi bare folde hendene og be for at det ikke ender i en utslettende krig.

Og mens det finske folket nå mobiliserer sin vilje til forsvar og flekker tenner til et truende russisk regime, skjer det lite i Norge. Hvis Russland gjør alvor av sine trusler, kan vi i nær fremtid stå overfor krigshandlinger i vårt nærområde med all den usikkerheten og de konsekvensene det medfører. Og hvilke strakstiltak er innført? Vi har nedsatt en forsvarskommisjon og en beredskapskommisjon. Det er jo en begynnelse, men løser ingen av de umiddelbare utfordringene. Forsvaret har fått noen penger til øving og høyere aktivitet, men det monner ikke. Tyskland bevilget 100 mrd. euro (1000 mrd. kr) til forsvaret for å komme raskt i gang og forsere det tapte. Det var bare et første strakstiltak. Vi er på en annen planet.

Selv om behovet for endret prioritering for Forsvaret har vært påtrengende i en årrekke, resirkulerer vi som velgere de samme politikerne som har ført oss hit. Erna Solberg brukte i hele sin regjeringstid Høyres landsmøter til å kjempe i mot et bredt partiflertall for kursendring. Partidemokratiet ser ikke ut til å virke. Jonas Gahr Støre var som utenriksminister fra 2005-2012 ansvarlig for den utenrikspolitisk analysen som la grunnlaget for hvor vi er. De fremtrer ikke som statsmenn som hever seg over politikken og tar ansvar på vegne av Norge som nasjon. Som velgere forføres vi fortsatt politisk av vårt egoistiske begjær etter stadig mer velstand. Men forsvar handler ikke om meg, men om oss. Verneplikt handler først og fremst om å sette samfunnets behov foran sine egne og innse at friheten er større enn en selv.

Finland har planlagt forsvaret i et totalforsvarskonsept der landet kan mobilisere ca. 900.000 mennesker i forsvarsorganisasjonen - i tillegg til en stort stående forsvar. Alle skal med og alle skal bidra. Det har sørget for å opprettholde en levende finsk forsvarsånd i befolkningen og et eierskap til sin egen sikkerhet. Er dette eierskapet dødt og begravet i Norge? En maidag hver vår synger vi jublende "også vi når det blir krevet" og vifter litt med et flagg før vi faller til ro igjen. Vi tar ikke på vei av at det jobber flere mennesker på Rikshospitalet enn i det norske Forsvaret.

Det er ikke rustningen som er det viktigste det norske folk ble fratatt. Det umistelige som forsvant, er vår folkelige omsorg for vår felles sikkerhet og det folkelige eierskapet til vår frihet og selvstendighet som nasjon. Vi lot oss forføre av politiske drømmer i stedet for realpolitiske realiteter. Det skjedde ikke fordi vi var kunnskapsløse, for det har ikke manglet på faglige advarsler. Blant mange sa vår tidligere bauta av en etterretningssjef, Kjell Grandhagen, i 2018 i sin opprørthet at "det nytter ikke å ruste opp kvelden før helvete bryter ut". Hans advarsel, som alle andre faglige "varsku her", ble møtt med øredøvende politisk taushet, støttet av et folk som som ikke hadde vilje til å forsake noe av all sin velstand og heller ikke hadde noen politiske alternativer.

I Norge er det ingen planer om å inkludere den ikke øvde reserven av vernepliktige som vil kunne melde seg til tjeneste ved et angrep på Norge. Den 22. juli møtte det frivillige i porten på Lutvann som ville være med å bidra, og man kan bare tenke seg hvordan det vil bli dersom Norge blir angrepet. En slik situasjon er i dag betraktet mer som et problem enn som en ressurs for norske myndigheter. Sivile borgere som ikke står i styrkestrukturen vil i dag bli avvist av Forsvaret. Og de som eventuelt tar til våpen på egenhånd mot en okkupant, vil bli betraktet som milits som handler i strid med loven. Som folk er vi avkledt, avvæpnet og fratatt alternativene dersom snubletråden ryker.

Krigen i Ukraina har vist oss styrken som ligger i å kunne mobilisere et helt folk som har vilje til å forsvare seg. Potente våpenføre sivilister som melder seg til tjeneste går inn som forsterkninger i de ordinære styrkene. De mindre våpenføre bidrar til vakthold og sikring. For alle andre er det nok av oppgaver i en krig. Det er enorme utfordringer for norsk sikkerhet og beredskap. Krigen i Ukraina har vist oss at det angår oss alle. Ingen slipper fra det. Den russiske hæren massakrerer med overlegg sivile og barn, de voldtar kvinner og har med seg lister på folk med forsvarsbakgrunn, våpeneiere og samfunnskritiske personer som kan tenkes å bli et problem og som skal fjernes. Landet til deres eget broderfolk legges i grus.

Så kan man bare ane hvordan det vil utspille seg for oss som er «narkomane nazister». Norge myndigheter har ikke en gang planer for evakuering av sivile, selv om det åpenbart ikke er noe alternativ å havne bak en russisk frontlinje. Det er mange fundamentale forhold i vår forsvarsordning som er moden for revurdering og realitetsorientering. Vi trenger en dramatisk kursendring fra våre myndigheter. Folket må engasjere seg å si klart ifra. Det angår også deg og det er deg det kommer an på.