I 1960 er jeg på reise i finsk Lappland med buss. Oppholdet i Rovaniemi blir skremmende. Utafor stoppestedet Aslak står det mange krigsskadde menn. Noen gråtende kvinner forsøker hente halvfulle karer med seg hjem. En liten gutt går rundt og tigger.

Scenen er igjen Rovaniemi, juli 1978. Forfatterforbundet i nord, Pohjoiset Kirjailijat, ledet av Jorma Etto, har invitert til forfattermøte. De finske forfatterne er i flertall. Fra Norge møter bl.a. Hans Kristian Eriksen, Kjell Sandvik og Herbjørg Wassmo. Roi Patursson representerer Rithövundafelag Föroya. Aqissiag Møtter kommer fra Den grønlandske forfatterforening. Fra Norrländska Författarsälskapet kommer bl.a. proletarforfatteren Gunnar Kieri. Samiske forfattere er til stede, Marry A. Somby som har i 1976 gitt ut den første samiske barneboken og Kirsti Paltto, men hun representerer nå de nordfinske forfatterne. Møtet blir en viktig inspirasjon for dannelsen av Samisk forfatterforening året etter.

Arrangementet har fått mottoet Onko totta – Är det sant? Underforstått det som blir skrevet om mennesker i nord. Finland har med stil og grundighet påtatt seg dette arrangementet.

Åpningstalen blir holdt av 31-årige Paavo Väyrynen (SP). Han er Finlands utenriksminister, og oppvokst i Kemi. Nå hilser han fra den finske statsmakten, og det med store forventninger:

"Författaren har fått gåvan att se skarpare, skilja det väsentliga och det ovesäntliga samt i litterär form förmedla det han har sett och upplevd til andra människor.

Da jag har rest utomlands tillsammans med republikens president (Kekkonen), har jag lagt märke till att han alltid har med sig litteratur från ifrågavarandes land, som han läser under resan(…) hans avsikt är att just på det här sättet på förhand få en mera levende bild av landet han besöker."

Hans Kristian Eriksen tok et nådeløst oppgjør med mytene om det fattige og farlige nord:

"Og likevel kom tusenvis av mennesker sørfra for å utbytte dette landet og dette folket. De hentet sørover de ressursene man kunne tjene penger på. Det ble nå mest fisken, det."


Finlands isolasjon i Europa, men også posisjon, har på denne tiden endret landets øyne mot verden utenfor. Ved finske universitet ble det invitert til kurs i språk og litteratur. Studentene fikk romslige stipend. Finland trengte «ambassadører» utenfor landets grenser. Finland skulle bli en brobygger mellom øst og vest i en kald tid.

Finlands historie er preget av konflikter og krig. Morten Jentoft (f. 1956) utga i 2018 ut boka Finland 1918. Den finske borgerkrig og nordmennene som var vitne til den (Gyldendal). Da Lenins revolusjon var i gang, var Finland et storfyrstedømme under Russland. Imperiet knaket i sammenføyningene. Det borgerlige Senatet bestemte seg for å bryte båndene til Russland. 6. desember 1917 erklærte Finland selvstendighet. Sosialdemokratene gikk også inn for løsrivelse. Men vegen videre var uklar; de borgerlige ble støttet av Tyskland mens sosialistene ble oppildnet av Lenin. Den blodige borgerkrigen brøt ut. Til slutt gikk de «hvite» seirende ut av striden mot de «røde». Men seier?

Les også

Finland vs. Norge

Carl Gustav Mannerheim (1867-1952) hadde fra 1887 til 1917 tjenestegjort i den russiske armé. I innbyrdeskrigen ledet han de hvite til seier under borgerkrigen. I 109 døgn mobiliserte partene hver nærmere 100 000 soldater. Krigen kostet i alt 36 640 mennesker livet.

Mellom verdenskrigene ble den unge nasjonen satt på harde prøver. Befolkningen var sterkt splittet. Mannerheim trakk seg tilbake, han mente båndene til Tyskland ble for tette. Dette kunne tenne motsetningen til Sovjetunionen. Forholdet til Sverige var også vanskelige. Den svensktalende befolkningen på Åland ønsket å bli en del av Sverige, noe regjeringen i Helsingfors sa nei til. Løsningen fant sted i Folkeforbundet i 1921; øyene skulle bli demilitariserte under finsk styre, med svensk som offisielt språk.

Forholdet til Sovjetunionen ble ikke enklere da det russiske Østkarelen ble dominert av finsktalende. Den høyreradikale og ekstreme Lappobevegelsen ville ha et Stor-Finland som omfattet deler av Sovjetunionen og sågar Finnmark. Bevegelsen ble oppløst etter Mäntsälaopprøret i 1932.

Etter at Hitler og Stalin i august 1939 sluttet en ikke-angrepspakt, kom Finland igjen i fare. Stalin stilte harde krav om territorier. En ny verdenskrig var på veg. Mannerheim ble i en alder av 72 år kalt til tjeneste for landet. Fra 1939 til 1944 ble han øverstkommanderende for den finske forsvarsmakten. Etter det ble han president fram til 1946 da han måtte gi seg av helsemessige årsaker.

Andre verdenskrig påførte Finland tre kriger. Først Vinterkrigen fra 30. november 1939 til 13. mars 1940. Fortsettelseskrigen pågikk fra 22. juni 1941 til 4. september 1944, og til sist Lapplandskrigen fra 15. september 1944 til 27. april 1945. Slitasjen på Finland var omfattende; i den første krigen stod landet alene mot Sovjetunionen. I den andre var de i krigsallianse med Hitler-Tyskland og i den tredje krigen så i strid med sin tidligere krigsallierte.

I løpet av krigsårene falt over 80 000 finske soldater og minst 200 000 ble såret. Noen av disse møtte vi under besøket i 1960. På kirkegården i Rovanimi kunne vi i 1978 se kvinner og barn av soldater som gråt ved gravene; krig tar aldri slutt.

Etter verdenskrigen måtte Finland føre en utenrikspolitikk som Moskva kunne akseptere. Sovjetunionen hadde nå slukt østeuropeiske stater. I 1948 ble det undertegnet en finsk-sovjetisk vennskaps- og bistandspakt. Finland førte en varsom utenrikspolitikk. Framgangsmåten er blitt kalt Paasikivi-Kekkonen-linjen etter de to preidentene, Juho Paasikivi (1946-1956) og Urho Kekkonen (1956-1981).

Krigserstatningen til Sovjetunionen svarte til ca. 300 000 000 dollar. I løpet av åtte år leverte Finland 52 500 elektriske motorer, 1 140 transformatorstasjoner, 30 møller med kraftstasjoner, 525 smalsporlokomotiv og 619 skip.

Krigene rustet den nasjonale bevisstheten. Befolkningen på 5,6 millioner mennesker hadde i 2017 en stående styrke på 34 700 soldater. Mobiliseringsreserven var 230 000 soldater.

Finland er språklig og kulturelt både et grenseland og et bindeledd mellom øst og vest i Europa. Den finsk-svenske grensen er 614 kilometer, den finsk-russiske 1343 kilometer, den finsk-norske 736 kilomter og dessuten sjøgrensen mot Bottenvika og Finskebukta. Den kalde krigen kalte på vaktsomhet. De bitre krigserfaringene gjorde at Finland beholdt forsvarsstrukturen, selv etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991. Ledelsen er klar over hvem som er nabo i øst. Da Russland annekterte Krim, sendte forsvarsmakten i mai 2015 ut brev til 900 000 reservister. Brevet inneholdt informasjon om hvilke avdelinger de skulle møte ved i tilfelle krig og den enkelte soldats rolle.

Etter Russlands angrep på Ukraina vil mange i Finland inn i NATO. Men professor Lassi Heininen fra Lapplanduniversitetet i Rovaniemi mente under et Tromsø-seminar i regi Nei til Atomvåpen 22. september at det hadde vært best om det ble avholdt en folkeavstemning om medlemskapet. Det er flere enn finlenderne som lever i spenning.