Mens den norske prateklassen snakker videre om det grønne skiftet, vokser raseriet mot en energipolitikk som skaper desperasjon og øker klasseskiller mellom fattig og rik i Norge.

Strømkrisen er neppe et problem for de med jordvarme i gulvet, solceller på taket og en Tesla i garasjen, selv om gradestokken skulle krype videre nedover.

Men mange norske husstander balanserer på en knivsegg økonomisk, og må bære hele byrden for en mislykket strømpolitikk. Ikke nok med at magasinene tappes ned og vannkraften vår selges til høystbydende i Europa; på toppen av det hele sysler politikerne med den vanvittige ideen det er å drive oljeplattformene våre med strøm fra land. Det skal pynte opp det norske klimaregnskapet, mens regningen blir igjen på fastlandet.

På ulike Facebook-grupper vrimler det av historier om hjerteskjærende forsakelser i den norske hverdagen. Der målbæres det en protest som elitene ofte vifter vekk som populisme.

Men det vanlige folk er opprørt over, er jo en krise som delvis er forårsaket i en boble der politikk i økende grad har blitt et eget yrke, med for stor distanse til velgerne.

Særlig for Arbeiderpartiet, som sitter med det politiske ansvaret i Olje- og energidepartementet, vil prisen bli høy om mistilliten ikke dempes. Strømkrisen er også en eksistensiell krise for det gamle sosialdemokratiske partiet for hele landet.

Arbeiderpartiet bærer de siste ukene alle tegn på et parti som har latt seg drive fra skanse til skanse i en nedadgående spiral, sammen med markedskrefter og idealistisk politikk uten særlig rotfeste i noen deler av landet. Det er nesten ingenting som tyder på at kriseforståelsen har sunket inn hos olje og energiminister Marte Mjøs Persen.

Kanskje er det den forutsigbare fortsettelsen av Acer-saken, et forvarsel fra 2018, der den norske kraftbransjen og partiets ledende markedsteknokrater nedkjempet sine egne ordførere, fylkeslag og LO.

Det er en logikk som fører til at et parti som har stått for reform etter reform for å skape trygge løsninger for gjennomsnittsnordmannen i tiår etter tiår, har endt opp med å skrive ut avlatssjekker til oss alle.

Men krisen kan ikke fikses med å gjøre nordmenn til strømklienter på fast basis. Dersom Arbeiderpartiet ikke tar inn over seg at landet står overfor et strukturelt problem, kan strømkrisen bli saken som for alltid avslutter Arbeiderpartiets epoke som bredt folkeparti.

Mye tyder på at også Arbeiderpartiet har utviklet den nye store sykdommen blant de politiske partiene; utstyrt med en hærskare unge rådgivere som er prikk like i tanke og gjerning, apparatsjiker som på alvor tror velgerne er på Twitter.

Men der finnes det ingen løsninger som kan tilby politikk for det store flertallet. I disse teknologiskapte ekkokamrene har man mye mer til felles med hverandre, enn med velgerne man representerer. Det er ikke et sted hvor man tar en fot i bakken, legger øret til bakken og lytter til folkets puls. Og dermed mister politikerne retningssansen i en selvrefererende offentlighet.

Strømmen har blitt en epokegjørende sak for Arbeiderpartiet. Forklaringen er innlysende: Ap's egen skjebne er nå knyttet hundre prosent sammen med partiets historiske hovedbegrunnelse, evnen til å skape like muligheter og å redusere de sosiale skillene. Lav strømpris i et land der mye av landarealet har arktisk klima, er en forutsetning for næringsliv, verdiskapning og bosetting.

Hvis man ikke lykkes med dette, blir man ansvarlig for en varig svekkelse av nasjonal konkurransekraft og forsyningssikkerhet, med redusert levestandard som det uunngåelige utfallet.

Dagens situasjon setter også hele det grønne skiftet i spill; det kan umulig gjennomføres med politikere som løper for langt foran paraden, uten at befolkningen oppfatter det som fornuftig og rettferdig.

Det grønne skiftet har ingen verdi og kommer til å kollapse dersom folk flest ikke er med på reisen. Folk trenger å se at det gavner dem og deres familie.

Tillit defineres som menneskets følelse av at andres ærlighet og dyktighet er å stole på. Det innebærer at vi som borgere aksepterer en overføring av makt til en person eller til et system, makt til å handle på våre vegne, til vårt beste.

Dette er grunnmuren i demokratiet, men vi nå ser vi klare tegn på en begynnende krise i denne tilliten, mellom folket og politikerne. Hvis Arbeiderpartiet skal redde seg selv gjennom fimbulvinteren, har ikke partiet noe annet valg enn å representere meningen til sin velgere.

Det er et dårlig alternativ å skrive ut Paracet på et blødende sår. Det verste som kan skje for Støre er at han må innrømme at han har mistet kontrollen over nasjonale energiressurser, men heller ikke er villig til å gjøre noe med det.

Godt nytt år.