Januar er festivaltid i Tromsø, og først ut er filmfestivalen. Mange gleder seg til den, ikke minst fordi arrangementet igjen kan skje uten inngripende korona-tiltak. Men årets festival kommer med en ubehagelig bismak. Jeg vil påpeke to grunner til det.

For det første er enkeltbillettene nå blitt like dyre som billetter til ordinære kinoforestillinger. For folk med god økonomi spiller det kanskje ingen rolle. Men vi lever i en tid der mange sliter med å få endene til å møtes. Da er ikke dette noe signal om at man ønsker en inkluderende festival.

Det strider også mot selve festival-idèen, at det å være på festival innebærer å kunne få med seg mye til en overkommelig pris. Det gis rett nok en viss rabatt om en kjøper 12 eller flere billetter. Men noen rabatt til de som kanskje ser seg råd til 5-6 billetter har man behendig styrt unna. Det taler vel for seg selv.

Den andre grunnen er minst like alvorlig. Det dreier seg om det jeg vil kalle det digitale tyranni, som brøyter seg frem på alle bauger og kanter. Billetter selges bare heldigitalt, står det å lese på festivalens nettsider. Jeg har ikke noe imot at billetter selges på nettet. Det er komfortabelt for mange, men ikke for alle. Det jeg har noe imot er derfor når dette blir den eneste muligheten.

Det finns mange mennesker, særlig blant den eldre generasjon, som ikke har det nødvendige utstyret eller som ikke er tilstrekkelig digitalt kompetente til å foreta netthandel. Signalet til disse fra festivalen er altså at de ikke er velkomne, eller at de aller nådigst kan få delta hvis de får hjelp av andre til å kjøpe billettene sine

Den omseggripende digitaliseringen på det ene samfunnsområdet etter det andre oppleves av mange allerede som et mareritt. Det er virkelig synd at filmfestivalen hemningsløst kaster seg på det samme ekskluderende toget.