De siste par månedene har veldig mange mennesker sett Harald Zwarts film Den 12. mann, om Jan Baalsruds flukt og overlevelse vinteren og våren 1943. Det er en spennende film med gode skuespillerprestasjonen, dramatisk godt skrudd sammen, god filming og med god lyd.

Historien i bunnen av denne filmfortellingen er spesiell, nærmest utrolig, og blant de mest spektakulære vi har når det gjelder det å overleve ekstreme hendelser og utholde umenneskelige prøvelser. Det er også fortellingen om hvordan patriotiske hjelpere – fra øyene i Nord-Troms til fjellvidda mot svenskegrensen – med fare for eget liv og framtid – var avgjørende for at denne mannen til slutt kom seg trygt over grensen til Sverige og i sikkerhet.

Mange har nok forlatt kinosalen etter å ha sett denne filmen med en opplevelse av at vi jo i Norge også kan lage spennende film. Noen vil kanskje også tenke at de nå vet jeg mer om det som skjedde den gangen. De har fått historien fortalt med moderne briller på, med dagens tilgang på kilder, altså fått den mest oppdaterte versjonen av denne kjente heltefortellingen fra krigen. Dette siste er vi jo også blitt fortalt i promoteringen av filmen, i før-omtaler og intervjuer med filmskaper og skuespillere. Harald Zwart og hans team har både sagt og skrevet at de nå lager den nye, store, sanne filmen om Jan Baalsrud og hans hjelpere.

Fra flukt til jakt

Vi vet alle at grunnfortellingen her er sann og faktisk fant sted. Imidlertid, i denne filmen er det slik at bare halvparten av filmfortellingen faktisk fant sted. Den andre halvparten kan karakteriseres som et falsum, en historieforfalskning, eller bare et fantasifullt tankespinn eller ‘oppspinn’ fra filmmakerens side.

I denne filmen har Harald Zwart i betydelig grad har gjort ‘flukten’ til Jan Baalsrud om til ‘jakten’ på Jan Baalsrud. Dette framgår for eksempel av kinobeskrivelsen av filmen: «Skutt i foten, gjennomvåt og med hundre meters forsprang flykter Jan Baalsrud ut i den nådeløse, nordnorske vinteren med Gestapo i hælene…». Det er sant at Baalsrud flyktet – til og med ut i den nådeløse nordnorske vinteren – men han hadde ikke Gestapo i hælene. Han hadde heller ikke i noen systematisk forstand ‘tyskerne’ i hælene. Tyskerne lette ikke etter Jan Baalsrud fordi tyskerne var sikker på at han var død – omkommet da skøyta Bratholm eksploderte i Toftefjorden. Og selv om det i Tromsø på dette tidspunktet fantes en gestaposjef med navn Kurt Stage, så er det ingenting som tyder på at han initierte noen jakt på en flyktende ‘sabotør’ fra skuta Brattholm.

Kildene

At Baalsruds vanvittige strabaser var en flukt og ikke en jakt, har for så vidt vært kjent lenge. Ikke minst har dette vært omtalt av Tromsøs byhistoriker, Gunnar Pedersen, som skrev om bakgrunnen for SOE-aksjonen og hendelsene som fulgte allerede tidlig på 1980-tallet, og som senere også senere har redegjort for forløpet i avisartikler. Han konkluderer med at alt tyder på at tyskerne mente at Baalsrud var død.

En viktig kilde til det som skjedde er jo tyskernes egne arkiver. Hva sier de og hva sier de ikke noe om? Rapportene beskriver at det norske mannskapet sprengte båten, det var 12 mann om bord, 1 ble drept i trefningen, 1 drept i sprengningen, 2 var såret. Etter trefningen ble de overlevende tatt ombord i minesveiperen som gikk tilbake til Tromsø. Ettersøkingen gav ingen antydninger om at det var noen forbindelse mellom sabotasjegruppa og befolkningen på de nærmeste øyene.

Ellers er de ‘stumme kildene’ påfallende i denne saken. Baalsruds flukt omtales ikke i tyske kilder som en skulle forvente ville omtale en slik sak. Den tyske dokumentsamlingen ‘Meldungen aus Norwegen’ omtaler verken Toftefjord-affæren eller en jakt på Baalsrud. Et annet forhold som ganske sikkert ville ha utløst en slik jakt, er Baalsruds egen (og filmens) beskrivelse av at han skyter to tyske soldater da han rømmer fra båten. I de tyske kildene omtales ikke noen tyske tap og det kan være tvilsomt om denne skytingen faktisk fant sted.

Action og fiction

I forhold til filmens innhold som helhet er min hovedinnvending knyttet til den overdrevne og feilaktige vektleggingen av en tysk jakt på Baalsrud. At tyskere kunne gjøre razzialignende undersøkelser på gårder langs Lyngenfjorden er riktig, men bakgrunnen for slike aksjoner var som oftest at de lette etter radiosendere og kanskje også våpen. At det var tyske fly involvert i en jakt på Baalsrud er imidlertid bokstavelig talt hentet ‘ut av luften’, og at han ble beskutt fra fly beskrives verken av Baalsrud selv eller i noen av bøkene om affæren.

Det er også utvilsomt at den dramatiske slutten med vill reinkjøring og skyting på grensen, har lite med virkeligheten å gjøre. Mest sannsynlig var det ingen tyskere som oppdaget grensekryssingen og det var heller ingen skyting.

En fortellermessig merkverdighet finner vi også mot slutten av filmen, da Marius Grønvold og hans søster besøker Hotel Savoy og de blir tatt av gestaposjefen, Kurt Stages menn. De blir forhørt og mishandlet. Den nødvendige, logiske utgangen av denne scenen ville være at Marius, hans søster og mange mennesker på Furuflaten og i Manndalen, ville ha blitt arrestert og trolig skutt. Denne scenen fant aldri sted – og vi sitter igjen og undrer oss over hva filmskaperen mente med dette?

Historiens vaktmestere

Vi historikere er smertelig klar over at når vi går ut og peker på feil og mangler i populære filmer, da blir vi av mange oppfattet som gledesdrepere, grinebitere, detaljfetisjister og det som verre er. Og det er masse detaljer både i denne og i andre historiske filmer som det ikke er verdt å henge seg opp i– vi historikere må ikke bli for hårsåre.

Min påpeking av at det som skjedde ikke var en jakt på Baalsrud, må heller ikke underkjenne den innsats og den risiko som hans hjelpere utsatte seg for. For det å hjelpe Baalsrud var en livsfarlig virksomhet. Selv om det ikke var tyskere som direkte jaktet på rømlingen, så var det mange tyskere i området. Tyskere som var observante på spesielle hendelser, på folk som gjorde uvanlige ting og på uvanlige aktiviteter i fjellet. I begynnelsen av mai, da Baalsrud lå i ‘gentlemanshula’ på fjellet, arbeidet for eksempel stats- og grensepolitiet med en omfattende rømlingsak med utgangspunkt i Lyngseidet som medførte at 18 personer ble tatt med til Tromsø som gisler. Så dette var et svært utrygt område.

Jeg opplever imidlertid at regissør Zwart med sine valg er kommet i skade for å forminske hjelpernes rolle – ene og alene ved å gi så stor plass i filmen til en fiktiv jakt regissert av noen svært så karikerte tyske offisersfigurer. Det er ikke noe spesielt galt i hvordan hjelperne blir framstilt, men de får ikke det fokuset de fortjener i filmen som helhet. En kan også spørre om det ikke er litt respektløst overfor hjelperne og deres etterkommere, å framstille hjelpernes innsats i en situasjon som er så historisk ukorrekt? Jeg har på nytt sett den gamle filmen, Ni liv, fra 1957. Min opplevelse av de to filmene nå, er faktisk at hjelperne får en større plass og også en mer inngående beskrivelse i Arne Skouens gamle film.

Filmskapere og ‘sannhet’

Har vi historikere noen rett til å stille krav til historisk etterrettelighet i filmer? Nei, vi kan ikke kreve noe. Zwart og andre filmregissører vil sikkert vise til sin kunstneriske frihet og det kan verken jeg eller andre ta fra dem. Men det er liten tvil om at filmer av denne typen – basert på historiske hendelser – lett bidrar til å sementere oppfatninger om fortiden (om de er aldri så uriktig). Det er ikke sjelden at vi hører at folk har oppfatninger om historiske hendelser som stammer fra det sterke film- eller TV-mediet. Som historiker så bekymrer det meg. Spørsmålet er også om det er helt greit å formidle ‘alternative historiske sannheter’ – og forvente at ‘min sannhet’ er like god som din.

Så er det dette med pengene da og det kommersielle. Ingen filmskaper eller filmprodusent vil vel benekte at de gjerne vil ha gode anmeldelser, ha fulle hus og god inntjening. At dette kan være grunnen til at en noen ganger tar seg innholdsmessige friheter, er vel ikke like lett å innrømme. Da tyr en gjerne til frasen om ‘kunstneriske hensyn’ når en skal forsvare sine valg. Den norske historikeren Ivo de Figueiredo er trolig nært inne på sannheten når han skriver at filmskaperne må gjerne vise til kunstneriske hensyn, «men det er påfallende hvordan de kunstneriske hensynene ligner på de kommersielle.»

I et slikt lys kan vi stille spørsmålet om alle historiske hendelser må fortelles med maksimalt følge av action-effekter? Eller er noen fortellinger sterke nok i seg selv til å bære filmen helt fram?