Desmond Tutu arbeidet for fellesskap og forsoning i Sør-Afrika. Han ville at alle mennesker skulle behandles likt og at politikerne måtte fokusere på rettferdighet, likeverd og menneskeverd.

Statsminister Kjell Magne Bondevik (KrF) kom frem til at her i landet må mennesker finne seg i å bli behandlet ulikt. Han fremmet og fikk vedtatt lover og politiske ordninger som skiller på etnisitet. Norske statsborgere ble selektivt systemisk rangert. Det politiske grunnlaget for et, i vestlig forstand unikt, polariseringsmaskineri, var dermed lagt.

Bondeviks kommunal- og regionalminister, nylig avgåtte statsminister, Erna Solberg (H), institusjonaliserte ordningene. Resultat; - demokratiske prinsipper om likeverd, likhet for loven og selvfølgeligheter som åpenhet og offentlig innsyn gjelder ikke i hele Norge.

Avstamnings-relaterte politiske ordninger (nye innført i år), innebærer nedbygging av kommunalt selvstyre og faktisk også i praksis med næringsforbud og bygging av nødvendig infrastruktur, som konsekvens.

Bondeviks partifelle Dagfinn Høybråten ble satt på jobben som leder for Stortingets Sannhets- og forsoningskommisjon. Stortinget har gitt kommisjonen i oppdrag å granske urett begått mot samer, kvener, norsk-finner og skogfinner.

Men skal man få til forsoning så er det urett begått mot urfolk, kvener, norsk-finner og skogfinner som må granskes, skal man tro Høybråten, som begrunner det med at det er er viktig «å ivareta urfolks rettigheter».

Som statsminister ønsket Erna Solberg å utvikle «Norges internasjonale forpliktelser overfor urfolk». Hun gjennomførte og igangsatte prosesser for å utvikle etnopolitiske tiltak som, hvis de blir satt ut i livet, innebærer ny og enda mer urett.

Hvis Stortinget ikke tar time-out i arbeidet med å «ivareta urfolks rettigheter» og utvikle «internasjonale forpliktelser overfor urfolk", er Sannhets- og forsoningskommisjonen sikret jobb med å granske begått urett, - i alle fall ut dette ti-året.

Demokratiet må tas alvor ellers fungerer det ikke.