Nå forsøker LO også å splitte Unio, med mulige tilbud til lærere. Med fasit i hånd ser vi at offentlige ansatte sakker akterut i flere lønnsoppgjør. For andre oppgjør på rad bevises at dagens praktisering av Frontfagsmodellen i lønnsoppgjør hindrer lønnsutvikling for de fleste gruppene i norsk skole- og helsevesen. Hva mener «hele laget» som Fagforbundet stadig viser til om dette? Statistikk viser at privat sektor stikker fra med det dobbelte i lønnsposen nok en gang. Å ukritisk la gutta i Fellesforbundet tolke alle reglene, på tomannshånd med Norsk Industri, er i ferd med å påføre offentlig sektor kroniske sår.

Jeg er sykepleier, og vet at forebygging er den beste medisinen i sårbehandling. Om hudbarrieren først brytes, og bakterier trenger inn i vev, blir veien tilbake både vond og vanskelig. Blir såret kronisk er kanskje permanente skader et faktum. Slik er kanskje utviklinga i deler av norsk arbeidsliv på vei. Mangelen på fagfolk i både skole og helsevesen er blitt en konstant som må håndteres. Situasjonen i koronatiden har vist at kommunene klarer kriser med bravur.

En koronakrise går imidlertid over; medisinen er smittevern og vaksine. Hva skjer med etterslep og økte arbeidsbyrder, som har blitt den nye normalen? Tror «gutta på gølvet» at drift av dagens helsevesen er som i 1970?

Mangel på fagfolk i offentlig sektor er en potensiell trussel mot den norske velferdsstaten slik vi kjenner den. Mangelen på lønnsutvikling er en trussel mot å beholde erfaren kompetanse, og nyrekruttering. En del av dette er bakteppet for Hurdalserklæringa i dagens regjeringsplattform. Behovet for å sikre bærekraft har gitt oss Helsepersonellkommisjonen, hvor et av flere uttalte mål fra Helseministeren er å komme med innovative, nye og radikale forslag for framtidas norske helsevesen. Vi må tenke nytt. Vi har dårlig tid.

Vi blir flere som trenger mer fra færre i et tjenesteproduserende offentlig helsevesen. Å sikre gode oppvekst, livs- og behandlingsvilkår er en overordnet demokratisk oppgave i dagens Norge. Prioriteringer av framtidig ressursbruk er en del av dette. En av bærebjelkene er faglig kontinuitet.

Når Fellesforbundets industrigutter nærmest får blankofullmakt fra LO til å definere alle mulighetsrommene, er dette demokratiet truet. Hva slags faktisk forhandlingsrett overlates da til offentlige ansatte? Hvilke innsatsmidler legges på bordet for å hindre at faglige bærere av kontinuitet og kunnskap fortsetter? Hvordan sikrer vi å tenke nytt nok, med mange nok?

Det er et samfunnsproblem at vi ikke klarer å beholde og rekruttere nok ansatte til å levere helt nødvendige og samfunnsbærende tjenester til barn, unge og voksne over hele landet. Derfor trengs det et ekstraordinært lønnsløft for offentlig sektor. Derfor må hele offentlig sektor stå sammen om en høyere ramme i lønnsoppgjøret. Det vil være reell solidaritet.

Faktum er at båten er lekk. Livbøyene er ikke mange nok, og for mange vurderer å svømme unna på egen hånd. Om under ti år kan vi være i skikkelig kronisk trøbbel, derfor skal vi handle nå.

Norge er et land med lange tradisjoner for samarbeid og fellesskap. En forutsetning for fellesskapet er at alle inkluderes. De som ikke selv kan snakke, som behøver hjelp til å håndtere funksjonsutfall, de som skal utdanne seg til morgendagens bærebjelker i alle bransjer. De som Fellesforbundet ikke ser i sine stadige «nei».

Hele laget må stå sammen om å utvikle den norske velferdsmodellen til det som venter etter pandemier, oljetid og endrede rammebetingelser for velferdsstaten. Dette kan skje innenfor en ramme av «Frontfagmodellen» som Fellesforbundet ikke vil at andre skal se. Det er en oppgave som skal inkludere alle, i mer enn bare resultatet besluttet av noen få. Modellen rommer mer.

Fellesforbundets manglende fagfokus for offentlig sektor en en stor bekymring i dette. Fagforbundets ledelse og medlemmer bør merke seg hvor denne dynamikken kan føre, før såret i helsetjenesten blir irreversibelt kronisk. Fagfolk vet. Pedagoger, sykepleiere og andre helsearbeidere må høres nå.