Tyrkias president Recep Erdogan ga nylig sitt ja til finsk NATO-medlemskap. Samtidig fortsetter presidenten å stille seg i veien for den svenske søknaden. I forlengelsen av å stille urimelige krav, blant annet om utlevering av svenske statsborgere, stiller Tyrkia seg i veien for videreutviklingen av nordområdene - et av NATOs viktigste og Norges meste sårbare forsvarsområder.

Det har i senere år vært god tradisjon for samarbeid mellom de nordiske landene når det kommer til forsvar. Med jevnlige øvelser og politiske møter sørger vi for å holde våre nærmeste naboer orientert og kapable til å kunne måtte forsvare den skandinaviske halvøy. En halvøy som i forsvarssammenheng må sees på som et sikkerhetspolitisk nøkkelpunkt, hvor særlig nordområdene i Norge, og de norske og finske grensene til Russland er av særlig interesse.

Svensk og finsk medlemskap i NATO vil være med på å sikre en nødvendig, felles kommandostruktur mellom tre viktige enheter i forsvaret av nordområdene - det svenske, finske og det norske forsvaret. Tyrkisk standhaftighet fungerer for øyeblikket som sandpapir for den videre utviklingen av et mer operativt samarbeid. Med felles grense mot Russland og viktig infrastruktur for å koble østersjøen og norskehavet, er Sverige, Norge og Finland avhengig av de tre forsvarsstrukturene spiller på lag som en - uavhengig av NATO-medlemskap.

Første steg i en slik prosess vil være å etablere en formell, felles kommandostruktur mellom de tre landene - utenfor NATO-strukturen. Dagens nordiske forsvarssamarbeid, NORDEFCO, har bidratt til økonomiske løsninger og et fokus på hvilke enheter som bidrar med hvilken kompetanse i en eventuell krise. Samarbeidet har derimot ikke formalisert kommandostrukturen.

Frem til Sverige og Finland begge blir NATO-medlemmer, vil en kommandostruktur for Nordkalotten kunne fungere innenfor rammene av et trilateralt samarbeid. Det endelige målet vil fortsatt være å integrere en slik kommandostruktur inn i NATO, etter at Sverige og Finland har fått sine søknader endelig godkjent.

Situasjonen i dag tilsier ikke at Nordkalotten og den skandinaviske halvøy står for tur med tanke på en invasjon. Samtidig er Østersjøen i ferd med å bli en sjø omfavnet av NATO-land, og den strategiske verdien av forsvarsstrukturer i Finskebukta vil synke for den russiske stat - når arbeidsforholdene i Østersjøen blir vanskeligere.

En naturlig antakelse er dermed at viktigheten av anleggene på Kola vil øke. Den nordiske forsvarsevnen i nord vil måtte styrkes for å kunne arbeide mot den stigende russiske interessen for området. I et verst tenkelig scenario vil forsvaret på Nordkalotten være det som skal holde oss i live frem til NATO-kommer. Da avhenger vi av godt samarbeid mellom allierte naboland.

Sverige, Finland og Norge har ikke alltid hatt sammenfallende interesser i sikkerhetspolitikken. Dette er ikke lenger tilfellet. Sammen tenker vi nå felles fiende. Neste steg er å ha felles forsvar. Sverige, Finland og Norge kan bedre!