Gå til sidens hovedinnhold

Feilslått Frp-strategi

Det virker som om Fremskrittspartiet har gravd skyttergravene sine så dype at de sliter med å komme seg ut.

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

For at vi ikke skal misforstå hverandre på generell basis fra starten av:

Jeg er veldig for et åpent politisk debattklima. Det skal alltid være rom for uenigheter, delte meninger, og ytringsfrihet. Jeg setter pris på klar tale, og har ingen problemer med spissformuleringer for å fremme et poeng. Dette er en oppfatning jeg deler med de aller fleste, også tilsynelatende FrP.

For Fremskrittspartiet har pilen pekt nedover på de fleste meningsmålinger etter Sylvi Listhaugs inntog som partileder. For veldig mange er det ikke spesielt overraskende. Bevares, det er ingenting i veien med Listhaugs intellekt, hun har sterke meninger, og hun virker jo oppriktig engasjert i Norges ve og vel.

Men som en av de mest kontroversielle og omstridte skikkelsene i norsk politikk over flere år, er det ikke urettferdig å påstå at valget av ny leder etter Siv Jensen kan fremstå lite smart. En person med litt mindre klønete mediefremtoning og mindre "belastende uttalelser" bak seg enn Listhaug, som for eksempel nestleder Ketil Solvik-Olsen, ville gitt mer mening i min bok.

Personlig hadde jeg ikke stemt på dem uansett, men en mer nøktern ledertype etter Jensen hadde virket fornuftig. Særlig om det nå var slik at partiet for en gangs skyld ønsket å styre unna de heftigste reaksjonene rundt sin politikk og sine fremste politikeres skarpe retorikk. Noe de nå gir uttrykk for. "Morna Jens!" bar i det minste et preg av humor, men var langt fra Jensens minst stuerene uttalelse. Dette må også ha vært et tema på FrPs styremøter i forkant av utnevnelsen av ny partileder.

Det er noe "elefant i glasshus"-aktig over Listhaug, men konklusjonen var vel at den kalkulerte risikoen var verdt å ta. Så langt har det ikke vist seg å være tilfelle. Med Solvik-Olsen eller en annen av FrPs engasjerte politikere hadde partiet muligens fått mer spillerom til å faktisk fronte politikken sin på en positiv måte. Uten et hav av utenompolitiske saker.

Listhaug, alle sine antagelige positive egenskaper til tross, er ikke en samlende leder. Ikke i det hele tatt. Det er tydelig for alle andre enn den stadig minkende fan-gruppen som vil stille seg bak Listhaug samme hva. Listhaug og FrP fenger åpenbart ikke nye velgere, og ingenting tyder på at de lykkes i å lokke tilbake gamle heller.

Like før valgkampen nå settes i gang for fullt, registrerer jeg at FrP allerede er dypt nede i skyttergravene sine. Ammunisjonen deres er at de hetses og sensureres av media, av meningsmotstandere (som gjerne avfeies som venstrevridde eller fanatiske), og av "meningspolitiet". Det kan se ut til å ha blitt en større fanesak for FrP å rope ut om den påståtte heksejakten som så fullstendig urettferdig rammer partiet, enn å faktisk drive politikk.

Som Per-Willy Amundsens bisarre forsvarskronikk i iTromso, etter å ha luftet sine fullstendig uinteressante meninger rundt Pride. Meninger Amundsen selvsagt var klar over ville få reaksjoner. Eller FrPs generalsekretær Finn Egil Holms svar til MortenP etter sistnevntes utspill om Listhaug.

Paradokset er at uttalelser som leder til opphetede debatter og reaksjoner, samt tidvis stygge karakteristikker av sine politiske motstandere, er virkemidler FrP har brukt i en årrekke. Faktisk i den grad at jeg vil påstå det har defineret debattstrategien deres helt siden før Carl I. Hagens glade dager som partileder. De har aldri invitert til demping av polariseringen mellom de ulike politiske retningene i Norge. Tvert imot.

Når flere av partiets fremtredende politikere nå ikler seg offerrolle i diverse kronikker og kommentarer, senest Listhaug selv, fremstår det egentlig bare som komisk. Og jeg undres, har FrP riktige folk ansatt som presserådgivere? For å bruke "oss mot dem"-strategien, når partiet allerede faller som en stein på meningsmålingene, virker fullstendig merkelig.

At flere av deres motstandere, som for eksempel AP-sjef Jonas Gahr Støre blir i overkant defensiv i møte med FrPs retorikk, er vi sikkert flere som kan være enige i. Men det er langt derfra til påstandene om at Støre aktivt knebler ytringsfriheten. En påstand så fjern at Listhaug selvsagt ikke kan forvente at den skal tas på alvor.

Jeg har flere steder observert at det fra Frp-leiren har blitt etterlyst forsvarsreaksjoner fra pressen eller politiske kollegaer i favør Listhaug, når MortenP i nettavisen omtalte henne som "Norges ondeste politiker". For der alle var raske på avtrekkeren i å fordømme Fabian Stangs merkelige facebook-innlegg i forbindelse med tiårsmarkeringen av 22. juli, gikk denne harde beskrivelsen av Listhaug tydeligvis alle "politisk korrekte" krefter hus forbi.

Forskjellen her er at reaksjonene mot Fabian Stang kom spontant etter en svært upassende ytring. Om innholdet kan diskuteres er godt mulig, men timingen var elendig og det burde Stang vært klar over når han trykket "Send".

MortenP derimot, uttalte at "jeg tror faktisk Sylvi Listhaug er Norges ondeste, mest spekulative og mest kyniske politiker." Den uttalelsen var ikke spontan. Det er en mening som sannsynligvis har bygd seg opp over år. Sannsynligvis også blant langt flere enn kun MortenP hos Nettavisen, dersom man først har et behov for å liste opp politikere etter de kriteriene.

Det er forøvrig en oppfatning jeg ikke synes Listhaug gjør særlig mye for å motbevise, og det tror jeg heller ikke hun er interessert i, all den tid det bygger opp rundt "oss mot dem"-mentaliteten Listhaug aktivt forsøker å implementere i partiet sitt. Foreløpig fullstendig uten suksess.

Jonas Gahr Støre beskyldes for å være unnvikende og uklar. Ja, også er han i tillegg rikmanssønn!
Moxnes i Rødt klassifiseres som gal.
KrF er en sekt.
Vedum minner om en figur fra Sesam stasjon.
La oss ikke engang nevne MDG.
Listhaug er ond.

Man kan være enige i at det skytes fra hofta fra alle hold når politikk er temaet. Sånn skal det også være. Jeg mener oppriktig at såpass må vi tåle, selvom en del av oss godt voksne folk (meg selv inkludert) ikke alltid er gode eksempler til etterfølgelse for de yngre når vi uttaler oss i kommentarfelt. Vi er sikkert mange som kan ta en runde med oss selv der.

Men at FrP i denne suppa skal påta seg en slags martyrrolle for å "sikre et bredt debattmiljø" kler dem usedvanlig dårlig. Jeg tror de gjør lurt i å komme seg opp av den skyttergrava før veggene blir for høye til å klatre ut. Ellers vil FrP-marerittet om lavere enn ti prosents oppslutning fortsette å nærme seg med stormskritt.

Ordtaket "som man reder, ligger man" har noe i seg, tross alt.

God valgkamp!

Kommentarer til denne saken