I tv-programmet «Debatten» nylig fikk vi for n'te gang oppleve hvordan Nav-direktøren og arbeids-ministeren måtte stå skole-rett foran det norske folk, i et fortvilet forsøk på å forklare, for ikke å si bortforklare, hvorfor fattigdomskøene i Norge bare vokser, og hvordan Nav svikter på helt grunnleggende måter i bekjempelsen av fattigdommen. NAV har faktisk kommet så langt i sin ubehjelpelighet, at saksbehandlerne ser seg nødt til å be sine brukere om å gå til Frelsesarmeen for å få mat.

«Sånn kan vi ikke ha det», ja, det var den umiddelbare og syl-klare tilbakemeldinga fra samtlige politikere, og fra Nav-direktøren. Allerede her oppstår første frustrasjon for meg som seer: Dette har dere sagt tusen ganger før, mens utviklinga i realiteten går i feil retning. Ergo: Dere fremstår ikke lengere som troverdige når dere sier dette.

Her er et annet retorisk grep politikerne benytter seg av: «Det gjøres mye bra, men vi må jobbe enda hardere for å til en bedre velferdsstat».

Igjen melder denne uroen og frustrasjonen seg i kroppen min: Dette har dere sagt på inn og utpust i over 20 år, samtidig som mange av oss velgere ser at utviklinga går i motsatt retning. Ergo: Dere fremstår ikke lengere som troverdige når dere sier dette. Hva med å kommunisere følgende neste gang dere må stå skolerett i Debatten, og får de samme spørsmålene:

  1. «Vi erkjenner at vi ikke klarer å løse fattigdomssituasjonen i Norge. Vi har prøvd i 40 år, men vi klarer det ikke».
  2. Vi forstår at «folk flest» ser det store paradokset i at verdens rikeste land ikke klarer å utrydde fattigdommen. Vi klarer imidlertid ikke å gjøre noe med dette paradokset».
  3. Vi forstår, omsider, at «folk flest» ikke begriper at inflasjonen øker dramatisk hvis vi utrydder fattigdommen i Norge, mens inflasjonen ikke øker når vi bruker 37 milliarder til å bygge en tunell mellom Oslo og Ski. Vi er rett og slett ikke i stand til å forklare dere dette på en forståelig måte. Sorry!»

Et tredje mantra fra regjeringa er at «Nav skal være åpent og tilgjengelig for alle som oppsøker tjenesten.» For det første: Du verden! Hvilket sjokkerende budskap fra våre myndigheter! Hvordan har de klart å komme fram til en slik erkjennelse, og en slik radikal formulering? Hvorfor skjønner ikke politikerne at denne typen utsagn, denne typen selvfølgeligheter, som presenteres gang på gang, bare virker mot sin hensikt hos tilhørerne, så lenge det er det motsatte som skjer?

Den store løsninga på fattigdomsproblemet fra regjeringa, og de borgerlige partiene sin side, er den såkalte «arbeidslinja», det vil si: Vi må få alle de som står utenfor arbeid, i arbeid. (Ca. 1 million). Igjen: Dette har vært kommunisert så lenge jeg kan huske, men nok en gang: Vi velgere, vi vanlige folk, ser at det er det motsatte som skjer. Køen med folk som står utenfor arbeidslivet bare øker og øker, etter som årene går. Hvis arbeidslinja er løsninga, hvorfor sørger da ikke politikerne og næringslivet for at disse folkene kommer i arbeid? I morra den dag. Det høres jo så enkelt ut, så da er det vel bare å sette i gang, eller?

Stakkars Nav-direktør Holte vred seg som en mark på kroken, da han for hundrede gang sa følgende til oss seere:

«La meg først understreke at vi i Nav gjør mye bra, men vi har alltid et forbedringspotensial».

Det er rett og slett direkte vondt å se på, vondt å høre på. Over 100 000 mennesker i Norge lever i dag under EU sin fattigdomsgrense, også snakker direktøren om et «forbedringspotensial». Hvorfor skjønner ikke direktør Holte at denne retorikken bare virker mot sin hensikt? Sukk mitt hjerte, men brist ikke.

Kjære Nav-direktør: Du må ikke si disse innøvde og selvsagte ordene lengere. Du må si: "Vi i Nav erkjenner at vi ikke klarer å løse fattigdomsproblemene i Norge. Vi har prøvd i 40 år, men vi klarer det ikke. Beklager!"

Den politiske opposisjonen har selvsagt alle svarene på hvordan fattigdomsproblemet kan, og skal løses. Den leksa begynner det også etter hvert å bli rimelig flaut å høre på, være vitne til. Både SV og Frp har begge sittet i regjering, men har ikke maktet å gjennomføre nevneverdige tiltak for å bedre situasjonen. Selv om selveste Rødt fikk flertall alene, så er det min påstand at heller ikke de ville klart å løse problemet.

Det finnes en farlig gift i vårt demokrati, som heter politikerforakt. Jeg blir urolig nå jeg ser hvor utbredt denne forakten er, i avisene, på tv, på nettet og i lunchpausen. En viktig motgift kan være at politikerne begynner å vise større ærlighet i kommunikasjonen med sitt folk. Et første skritt i den retninga kan kanskje være å kvitte seg med noen av de alt for mange kommunikasjonsrådgiverne. Og apropos: Det eneste positive med sendinga var at statsråden og politikeren fra SP hadde lagt bort den faste innledningsformuleringen: «Vi hører dere, vi ser dere, vi forstår vedlig godt hvordan dere har det»

Hvis jeg har rett i min analyse, hva er det da som hindrer oss i finne en medisin som virker mot de nevnte problemene? Kan det være slik at et av svarene er å finne i den økonomiske modellen som vi styrer etter her til lands, og i mange, mange andre land? Et økonomisk system som noen velger å kalle for kapitalisme, andre for markedsøkonomi o.l.

Hvorfor hører jeg aldri at vår finansminister gjøre en analyse av den konkrete økonomiske vi nå står i, ved å relatere de de grunnleggende økonomiske lovene som styrer vår økonomi? Hvorfor hører jeg aldri vår sentralbanksjef gi en slik analyse, enn si NRK og andre media sine økonomireportere/eksperter, eller alle de andre økonomiske ekspertene som flittig uttaler seg i media? Som oftest snakkes det bare om symptomene, dvs. om høye/lave renter, om høy/lav inflasjon, om krigens påvirkning, om børsenes opp og nedturer, om de internasjonale konjunkturene osv. osv.

Kanskje er på sin plass å ta fram et gammelt sitat fra Sveriges store trubadur, Fred Åkerstrøm: «Sådan är kapitalismen, otack är den armes lön»